Pushwagner sin reise i den kulturelle skolesekken er herved avsluttet med to engasjerte visninger på Hadeland VGS. Stor takk til DKS Vest-Agder, Aust-Agder, Nord-Trøndelag, Telemark, Troms, Hedmark, Oslo, Rogaland og Oppland for å programmere oss, takk til alle skolene som tok oss i mot og takk til alle ungdommer som så den og engasjerte seg i dialog med oss etterpå! Dere er en kjempespennende gjeng å høre fra.

Til slutt, en stor takk til Kalle Løchen som med sine gode formidlingsevner hjalp oss og bidro til at vi rakk enda flere fylker, skoler og ungdommer. I disse tider hvor Film og Kino må kutte støtten til viktige filmformidlingstiltak og verdien av flimformidling diskuteres (bl.a. her i Montages og her i Rushprint), kan man etter en reise med den kulturelle skolesekken si at dette uten tvil er utrolig givende, lærererikt, inspirerende, spennende, viktig og uvurderlig å huske og prioritere!

Stig Andersens første dag i Indie Film

Stig har en solid bakgrunn innenfor dokumentarproduksjon, bl.a. med mange år i NRK og hos Nordisk Film før han tok konsulentjobb hos Norsk Filminstitutt. Stig fyller en viktig rolle i selskapet, og vil i stor grad utforme sin egen stilling. Stig skal ha regiansvar på egne prosjekter, samt ha produsentansvar på flere av selskapets andre prosjekter.

Stigs kompetanse og nettverk passer veldig godt inn i Indie Films ambisjon, nemlig å produsere sterke, uavhengige dokumentarfilmer for et økende internasjonalt marked med meget sterk konkurranse.

Carsten

London!

Alt startet på Nordisk Forum i Oulo der Maxyne Franklin så piloten og pitchen til Idas dagbok og insisterte på at vi måtte søke Puma Creative Catalyst Award. Det gjorde vi, og vi er utrolig takknemlige for å være en av åtte vinnere av £5000! Disse pengene skal vi bruke til en rough cut av Idas dagbok så vi lettere kan overbevise tv-kanalene om at denne filmen kommer til å bli fantastisk.

Vi blir klokere, mye klokere

Det ene førte til det andre og gjennom Puma Creative Catalyst Award oppdaget vi for alvor Britdoc sine mange engasjementer og programmer, bl.a. GoodPitch. GoodPitch setter filmer som kan og vil gjøre gode ting for samfunnet i kontakt med organisasjoner, bedrifter og mennesker som allerede til daglig jobber med nettopp dette. Ideen er at glimrende filmer kan hjelpe med å flytte fjell og gode nettverk kan gi filmene lengre liv og større betydning. I konkurranse med 120 andre filmer ble Idas dagbok en av seks utvalgte filmer til å delta på GoodPitch Europe 2013. Vi er ufattelige stolte, glade, begeistret og fulle av ambisjoner for hva vi kan få til med denne filmen.

The Hub Islington – stilig sted.

GoodPitch består av to workshops og en pitch, og første workshop gjennomførte vi allerede sist helg i London. På et loft i bydelen Islington møtte vi de andre filmskaperne og teamet i Britdoc til en veldig inspirerende utveksling av filmer og muligheter. Store ting. Vi reiste sammen med vår eminente co-produsent Kristian Mosvold i Substans Film. Kristian er en veldig proaktiv aktør innenfor den voksende cross-mediaverden og bidrar til Idas dagbok med løsninger, ideer og muligheter. Samarbeidet med han er en viktig årsak til at vi kom med til GoodPitch.

Carsten og Kristian i dype produsentaktige diskusjoner

Fram mot 7. juni skal vi nå sammen med Britdoc jobbe rævva av oss for å utforme kampanje, definere de ultimate nettverkene og drømmepartnerne og til slutt forhåpentligvis levere en pitch til historiebøkene. Idas dagbok utvikler seg til å bli en film og et prosjekt langt utover det vi har gjort før, og det er uhyre spennende!

Karianne

Today we’re glad to announce that it received finance from the Norwegian Film Institute.

More news to come about this very exciting project!

We are so proud to announce that our film Pushwagner (2011) is now available on iTunes for most english speaking regions. Just click the button and rent or buy it.

We think it’s just beautiful!

Thin blue line (1988, Errol Morris)
Den ubeseirede krimdokumentaren som er et absolutt must see av mange grunner, og er umulig ikke å ta med. Errol Morris hadde jobbet mye på si som privatdetektiv og kom tilfeldigvis over Randall Adams som avventet sin dødstraff for mordet på en politimann. Adams hevdet hardnakket at han var uskyldig og Morris fant raskt at grunnlaget for dommen var heller tynt. Han begynte å gjøre intervjuer med de medvirkende i rettssaken. I filmen argumenterer han for at Adams er uskyldig, og at det var den da 16 år gamle David Harris som er morderen, men at Adams ble dømt fordi Harris ikke var gammel nok til å få straff, og retten måtte finne en skyldig som kunne få straffen. For statistikkens skyld. Ikke bare argumenterer filmen glimrende for dette, men Adams ble frikjent i kjølvannet av filmen. Mer vellykket kan det knapt bli. Og det er før man beveger seg inn i alle debattene rundt Morris’ rekonstruksjoner i filmen. De mest opprørte mente filmen knapt kunne kalle seg dokumentar, på grunn av rekonsktruksjonen av mordet og timene før, basert på vitneutsagnene. Men det er en annen historie, eller blogg. Rekonstruksjonene er uansett virkningsfulle og veldig gode. Her er en trailer, fra HBO video, den gjør ikke filmen særlig rett, men festlig tidsbilde.

En kuriositet innen intervjupsykologi fins forøvrig fra en bakomfilm med Morris. Morris hadde lenge lett etter Harris og fant han i fengsel, der han sonet straff for et senere lovbrudd. Han fikk tilgang til et intervju med, nervøs for å røpe hva Morris selv tenkte om hvem som var skyldig sa han det motsatte, at han mistenkte ikke Davis i det hele tatt, han så jo ikke ut som en morder. På den måten røpte han ganske kjapt at han absolutt hadde vært inne på tanken. Davis’ reaksjon var å avbryte intervjuet og si at Morris måtte passe seg. En mørk bil forfulgte Morris de neste kveldene.

Capturing the Friedmans (2003, Andrew Jarecki)
Capturing the Friedmans forteller om den tilsynelatende helt normale middelklasse familien på 5, the Friedmans. Den respektable fasaden slår sprekker da far Arnold Friedman blir tatt for å kjøpe og distribuere barneporno fra kjelleren hans. Etterforskningen av denne saken går ett skritt videre da myndighetene også stiller spørsmål om evt seksuelt misbruk av hans elever. På kveldstid har Arnold Friedman holdt datakurs i kjelleren hans. Basert på intervjuene blir Arnold også dømt for seksulet misbruk av mindreårige, og også sønnen Jesse, som av flere blir hevdet å være pådriveren, blir dømt. Familien bryter sammen under rettssaken. Hvorvidt Arnold og Jesse er skyldige er heftig debattert i familien, blandt myndighetene, media og intervjuobjektene. Regissør Andrew Jarecki stiller spørsmål ved myndighetens intervjuteknikk av barn, og grunnlaget Arnold og Jesse ble dømt på. Filmen er meget godt fortalt, og det utrolig rike arkivmaterialet med familiefilmer som Arnold har laget opp igjen gjør dette til en levende filmatisk opplevelse.

Dear Zachary: a letter to a son about his father (2008, Kurt Kuenne)
Dear Zachary begynner som en kompis sin gest til hans myrdede venns sønn, Zachary. Han vil fortelle sønnen som aldri fikk møtt hans far om hvilken fantastisk mann han var. Faren ble drept av kjærsten etter å ha slått opp med henne. Kjærsten hadde akkurat blitt gravid med deres barn. Før de amerikanske myndighetene rekker å arrestere kjærsten rømmte hun til Canada. Her sitter hun kun kort tid i fengsel før hun løslates. Zacharys besteforeldre er fortvilet over at deres eneste barnebarn skal vokse opp alene i Canada sammen med deres sønns morder, de selger alt og flytter til den lille byen i Canada for å overvære rettssakene og kreve foreldrerett til barnebarnet. Mens de kjemper Zacharys og sønnens sak i Canada reiser filmskapern på roadtrip for å intervjue venner og familie om Zacharys far. Historien og fortellerstandpunktet er rørende, saken er hårreisende og det som skjer til slutt er opprivende. En film om mennesker du ikke kommer til å glemme lett!

The Imposter (2012, Bart Layton)
En nyere krimdokumentar er filmen The Imposter (2012) som har turnert festivalene i år. Filmen handler om franskmannen Frédéric Bourdin som overbeviser en sørgende Texas-familie om at han er deres i tre år savnete sønn. Fra Frédérics første forsøk å utgi seg for den 6 år yngre bortkomne sønnen og familiens omfavnelse av den brunøyede gutten med aksent og mørke skjeggvekster er dette en film som overrasker. Filmen fortelles av alle hovedkaraterene og benytter seg gjennomgående av omfattende dramatiserte sekvenser. De dramatiserte scenen er pene, velig pene, og det er fint å se mer enn anonymiserte rekonstruksjoner. Samtidig virker dramatisering distanserende for meg. Jeg engasjerer meg mindre i karakterene, det er en konstruert film mellom meg og de. Den er likevel absolutt verdt å se, den er nylig short listet til Oscar også, og slutten er umåtelig spennende!

Det er ellers et hav av, særlig amerikanske, krimdokumentarer og dykke ned i. På lista over de jeg fortsatt har til gode, som jeg er veldig spent på står særlig Paradise Lost (2006, John Stockwell) og Cocaine Cowboys (2006, Billy Corben).

Hvilke flere krimdokumentarer bør jeg se? Det er en overvekt av amerikanske filmer man finner tips om på nettet, de kan være ganske like, så hva med europeiske, russiske eller for den saks skyld japanske? Lover at researchen skal ende opp i noe konkret og filmaktig til slutt.

Karianne

Det er lenge siden vi har blogget og vi beklager sterkt ovenfor de tre personene ved siden av venner og familie som faktisk følger med på det som knastes her. Den siste tiden har det selvsagt ikke skjedd lite på Indiefilm. For å gripe rundt utdaterte klisjeer seiler vi fremdeles i medvind. Eller det vil si. I enkelte fora gjør vi det.

Livet er ikke like lett bestandig selv om vi her på kontoret velger å være naive nok til å tro det.

Pushwagner har blitt vist på flere festivaler. Blant annet Nordiske Film dager i Lübeck, CPH:DOX i København og Brisbane International Film Festival i Australia. Neste ut er Nordox i Kina. August B. Hanssen tar med seg både samboer og barn til landet langt langt langt borte. Det har vist seg noe komplisert siden kineserne gjerne vil vite hvor mange nesehår både han og resten av familien har før de vurderer og utstede et visum til noen av dem.

I tillegg har August gått gjennom det mest omfattende vaksineprogrammet siden han var baby. På bildet over slurper han i seg koleravaksinen. I følge ham selv smakte det mer eller mindre som avføring. Akkurat hva det smaker vet jeg ikke helt, men godt kan det ikke være.

August og Even skal forøvrig ut på en to ukers Pushwagnerturne med den Den Kulturelle Skolesekken. Første uken blir å ture Setesdalen på kryss og tvers. Vi forventer mye natur og rare mennesker. Jeg ønsker at vi kommer til å oppleve det som en av de bedre episodene av, Twin Peaks.

Forhåpentligvis møtes vi ikke av snodige typer med unnvikende blikk og store banjokunnskaper.

Gamle damer med vedkubber i armene som byr på kaffe og kaker er langt mer tiltalende.

Even

Vel… Det får være siden Amandadebatten er muggen og klar for søppelkassen uansett.

På Indie Film går ting i enda mer forrykende tempo enn før. Den siste tiden har det også blitt høstet sterk kritikk om man gjør noe annet enn å jobbe på kontoret.

Digresjonenes tid er forbi.

Jeg lurer på om jeg skal ta på meg dress, vannkjemme håret og dusje kjeften med “god ånde”-spray neste gang jeg skal dit. Helt sikkert. Streit…

Til tross for høy feber, kjipe bihuler, tørr hals, dundrende hodepine og middels arbeidsmoral har jeg deltatt på opptak en hel uke. Med god hjelp av Paracet brustabletter. Under opptak på Teaterkafeen puttet jeg et par tabletter i et glass med Pepsi. Det fikk fart i sakene for å si det slik. Brusen så ut som boblende syre fra en gammel science fiction film. Til stor glede for meg selv og sikkert litt for de andre rundt bordet. En digresjon som faktisk fikk litt plass blant Indiefolket.

Club7 er i full produksjon og vi skal snakke med nærmere 30 personer før vi planlegger å stoppe. Trolig blir det enda flere siden nye navn dukker opp nesten hver gang vi gjør et nytt intervju. Hvis det ikke fantes noen budsjettgrenser kunne prosjektet fort blitt en evighetsmaskin.

I all sin enkelhet stiller vi de samme ti spørsmålene til alle objektene. Grunnen til dette er at vi da kan veve stemmer i hverandre slik at en karakter starter et resonnement en annen tar over. Oppfatningen av stedet og hva som skjedde der er veldig forskjellig fra person til person. Uten å røpe for mye skal filmen bli en form for «kollektivt minne».

Opptakene i seg selv går veldig greit. Dette er uten tvil den minst farlige filmen jeg har jobbet med. Med tanke på opptakprosessen. Vel og merke. Etterarbeidet kommer nok til å skape en del hodebry. Sikkert kvalme og diare også. Det er tross alt i klipperommet kjernen i prosjektet ligger.

Vi kan ikke lage en streit film om Club7. Det ville være direkte patetisk og ikke i tråd med det Club7 representerte da det eksisterte.

Planen er at vi setter sammen en såkalt “radio edit” som en komponist får leke med. Ved hjelp av den komponerer han/hun musikk hvor alt som blir sagt tidvis blir vokal eller vokaler i en komposisjon. En komposisjon som tar oss gjennom alle de musikalske stilarter som var innom Club7 fra 60tallet og frem til midten av 80tallet. Det var mer eller mindre alle.

Etter at musikken er klar begynner vi å legge på bilder som akkompagnerer den ferdige musikken, dialoger og monologer. Stilen skal være aggressiv og vi har kost oss mye med filmene til Arthur Lipsett. Han kan dere lære mer om på wikipedia og youtube. Det er ikke min jobb å pipe ut den kunnskapen her!

Dette er pretensiøse greier… Assosiativ emoklipping på et svært høyt nivå…

Jeg tipper det blir noen rifter i ambisjonene underveis. Forhåpentligvis ikke så mange at filmen endre opp som en kjedelig «snakkende hoder» affære. Da er det i så fall fristende å straffe seg selv med å spise en sokk full av majones. Så mye majones at det blir direkte kvalmende. Guffent.

Rett fra levra savner jeg å skyte film fra hoften slik som Alt om min far, Natural Born Star og Pushwagner. Den direkte metoden som er basert på ikke å ha spørsmål i det hele tatt, men snarere skape scener som ønskelig beveger seg rundt et gitt tema er utrolig givende og ikke minst tidvis et skikkelig kikk! Hver opptaksdag blir et eventyr siden utfallet, bra eller dårlig, er helt uvisst.

Club7 befinner seg på helt motsatt side av den skalaen. Alle intervjuene er stilisert. Kamera står på stativ. Vi bruker til og med lys, men ikke så mye. Slik sett er det ingen friksjon eller drama under opptak. Det må vi skape etterpå. Når det er sagt møter vi mange bra mennesker som alle utfyller historien til Club7 på en interessant måte.

Jeg gleder meg uansett stort til å bringe denne filmen inn i et mørkt klipperom med en lett nevrotisk klipper som mest av alt frykter regissører med dårlig ånde.

Slik sett kan den “god ånde”-sprayen være en god idé allikevel. Dress, vannkjemmet hår… Kanskje ikke.

Even

De skal begge også sitte øverst ved bordet sammen med ego når vi i slutten av september skal pitche Ida’s Dagbok på Nordisk Forum i Finland.
Prosjektet til Steffan, Natta Pappa Henta Oss er også kommet med på pitching, så det er utrolig fett. I tillegg vil vi under Nordisk Forum
invitere til en hemmelig, privat pitch sammen med kollegene i Atmo og Magic Hour Films på et prosjekt som blir så sjokkartet som tenkes kan. I dette prosjektet trer det muligens snart inn en ny og meget begavet regissør i Even sine sko som i samarbeid med August skal få noen ordentlig bra utfordringer i årene fremover…
Dagene i Oulu blir altså heftige, men forhåpentlig givende.

Amanda! Yeah! Ganske så hyggelig å bli nominert i 4 kategorier med Pushwagner, inkl. Beste Film. Det skal visstnok ikke ha skjedd før at en dokumentar har blitt nominert i så mange kategorier, så det er deilig. Vi gleder oss til 17. august, da reiser vi alle mann til Haugesund.
Karianne har et veldig spennende prosjekt under utvikling, under kategorien sterk krimdokumentar. “Granatmannen” er arbeidstittel, og er kommet med i Twelve for the Future, workshopen i regi av EDN, som begynner i August.

Nytt av høsten er også at du kan bestille noen av de siste produktene våre her på hjemmesiden. Det er jo egentlig på tide.

Hilsen produsenten
(som fra nyåret av kan legge bort sitt dyre Bose Headset med støykansellerende egenskaper).

Forrrressten, en liten personlig kuriositet her:

Klokketyven from Indie Film on Vimeo.

Forøvrig var det veldig greit at jeg havnet utenfor murene for de siste årene har vært blant de mest kreative i mitt liv. Både Pushwagner og nettserien 300Sekunder har blitt realisert. Club7 er snart i full produksjon. Det blir den siste filmen jeg fullfører før jeg begynner å lese søknader fra landets dokumentarister. Dermed er det min tur til å bli elsket og hatet litt ettersom hvem jeg bevilger eller ikke bevilger støtte til. Jeg gleder meg:).

En annen ting som har skjedd den siste tiden er at Pushwagner har fått hele fire Amanda nominasjoner. En av dem for årets beste film. Selv om jeg i tiden da dette ble offentliggjort befant meg på en hytte langt borte fra Internet og mobiltelefondekning fikk jeg med meg at det vanket en del sure miner om akkurat denne kategorien. Både Hodejegerne og Oslo 31 August ble nemlig ikke nominert til den gjeveste prisen.

Personlig synes jeg det er noe underlig at Joakim Triers film ikke kan bli årets kinofilm. For ikke bare burde den vært nominert, men seieren skulle vært selvsagt. Innlysende faktisk…

Den er rett og slett svært god! Jeg kunne skrevet 15 sider om hvor bra den er!

Hodejegerne derimot forstår jeg ikke helt bråket rundt. Skal en film automatisk nomineres til årets film bare fordi den er sett av mange og er solgt til tusen land? Rett fra hjertet synes jeg den er like original som en skive kald Norwegia. Krimfilmer kommer fra alle kanter. Hodejegerne bringer ikke noe nytt til sjangeren. Selv om den helt klart er bedre enn absolutt alle Varg Veum filmene! Dessverre kan det neppe kalles en bragd.

En demper er uansett satt på hele hovedprisen etter bråket, de sure magene og de sleivete kommentarene. Det er synd siden en slik nominasjon skal assosieres med noe hyggelig.

Hva skal egentlig vinneren si nå???

Vel… Jeg er uansett kjempeglad for Pushwagners nominasjoner til både spesialeffekter, musikk og ikke minst klipp.

Even