Posts tagged Idas dagbok
Musikk og dokumentar
 
 
 

(post fra 19.02.15)

Ikke janitscharmusik!
Stille, I marschtunge rythmer!
Stille, for fan, musikanter!

– V. Krag

Kinomix – Idas dagbok (2014)

Kinomix – Idas dagbok (2014)

Noen har bedt meg skrive noen ord om musikk og dokumentar. I flere uker nå har noen pendlet mellom strategiene innynding, strategisk planting av dårlig samvittighet og masing for å få meg til å levere noen stakkars ord om mitt forhold til dette temaet. Mitt bidrag skal visstnok passe fint inn i en større sak den samme noen har for Indie Films første eksklusive elektroniske pressebrev – en begivenhet som utgjør startskuddet for vår langsiktige plan om totalt hegemoni på sosiale medier.

Som om ikke dette var nok, fikk jeg for kort tid siden fikk en mail av en masterstudent som ønsker å intervjue meg om nettopp, musikk og dokumentar. Jeg kan ikke lenger skjule meg bak generell bloggvegring og stort arbeidspress – omstendighetene vil ha det til at jeg må mene noe om akkurat dette.

Vel, om jeg faktisk besvarer noen spørsmål gjenstår å se.

Til tross for at man i dag så godt som aldri ser en dokumentar UTEN musikk, stiller noen muligens spørsmål ved bruken av musikk i dokumentar. Dokumentaren er jo tross alt den filmatiske sjangeren som går tettest på virkeligheten, og burde man ikke derfor være varsom med å legge emosjonelle føringer på publikum? I mine øyne er dette en litt utdatert diskusjon – de siste tiårene har man i dokumentarverdenen sett en klar dreining mot, ikke bare aksept for at dokumentaren er tuftet på manipulasjon, men et større ønske om å leke med fortellerstandpunkter og iscenesettelse med stort kreativt utbytte. I min mening er musikk i dokumentar like naturlig som klipping i en dokumentar. Naturligvis kan man lage en dokumentar uten å klippe, men det er en fare for at 70 minutter lange tagninger blir litt kjedelige i lengden.

I alle fall uten musikk.

I mine øyne er musikk ikke bare en naturlig, men en av de viktigste ingrediensene i prosessen med å lage film. En films visuelle identitet, rytme og særpreg blir for min del ofte til i den tidligste klippefasen – her gjør man seg erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke gjør det – hva man kan følge opp i senere opptak og hva som er definitive bomturer. I denne prosessen er musikken alltid sentral. Jeg har vært involvert i 3 filmer på regissiden, to av disse sammen med Even (Benestad) og vi har stort alltid holdt oss til den samme klipperen (- bortsett fra et ganske vellykket sidesprang med tv-versjonen av Pushwagner. Sorry Erik). Lykken vil ha det til at vår eminente klipper Erik Andersson også har musikalsk bakgrunn og det er en stor fordel når man føler seg fram i råmaterialet. Vi har ofte klippet råtester selv med ledemusikk som utelukkende skal formidle en stemning og indikere en rytme. Deretter tar Erik det videre og ser nye muligheter som vi igjen kan følge opp i videre opptak. Tanker om musikk kommer for min del med andre ord tidlig – ofte i den første prosjektskissen.

Klipper Erik Andersson (Chezville) spiller kontrabass under en samtale på Skype

Klipper Erik Andersson (Chezville) spiller kontrabass under en samtale på Skype

Selv liker jeg filmer hvor musikken får lov til å ta plass; filmer hvor musikken i den ene øyeblikket får lov til å diktere og i det neste varsomt tilføre – alt ettersom hvor vi er i fortellingen. Filmmusikk som bare ligger der for liksom å fylle hullet fraværet av musikk ville utgjort, er jeg ikke så veldig glad i. Eller musikk som støtter seg på ekstremt innarbeidete konvensjoner for å videreformidle en følelse. I dokumentarfilmen er ofte (trist) piano eller gitarmusikk gjennomgående. For all del, det er ikke noe i veien med trist pianomusikk, det er bare det at man veldig ofte ser det brukt i de samme situasjonene. Type gammel mann sitter og ser ut av vinduet, regnet slår mot ruten. Han begynner å snakke om krigen. Det kan fungere det – bevares. Det er bare det at når jeg ser film, og jeg tror ikke jeg er helt alene om det, så vil jeg bergtas – jeg vil oppslukes av filmens særegne virkelighet. Og det opplever jeg sjeldnere når jeg ser på reproduserte konvensjoner. Jeg tror det jeg vil frem til er at ofte synes jeg musikkbruken er best når den får lov til å bidra til å løfte det totale formspråket som forteller akkurat denne filmens unike historie. Selvsagt? Kanskje.

Det ligger et enormt potensial i musikken i forhold til å skape en umiddelbar emosjonell binding til materialet, og dette er det veldig inspirerende å jobbe med. I arbeidet med Pushwagner (2011) var hovedpersonen veldig klar på hva slags musikk han ville ha i filmen om seg selv. Han var i det hele tatt klar på hvordan han ville ha mange ting i den filmen. Han ville ha jazz.

Det fikk han ikke.

Selv var jeg lenge overbevist om at den eneste riktige musikeren for denne filmen måtte være brasilianskefødte Amon Tobin som gjorde seg kjent ved å radbrekke gamle jazz-samples på Ninja Tune på slutten av 1990-tallet. Hårene reiser seg fremdeles på underarmen av Lynchinspirerte klassikere som Like Regular Chickens og People Like Frank. Den forholdsvis grunne, men hederlige, tanken bak dette valget var at Tobin ganske riktig ville forsyne filmens univers med en god dose jazz som ville kle Push sine referanser i musikk og (beat-)litteraturverden, samtidig ville det iltre og spreke bidra til å aktualisere ham å gjøre ham til en rebell av vår tid.

Men vi fikk naturligvis ikke Amon Tobin.

Da vi omsider fikk tak i ham var han i studio i USA med sin siste plate og vi nærmet oss slutten av klippeperioden. Tidlig i klippefasen hadde vi riktignok vært i kontakt med Gisle Martens Meyer/Ugress. Even hadde forhørt seg om muligheten til å testklippe til noe musikk han hadde liggende.

Joda, vi fikk tilgang til en server.

Med LATTERLIGE mengder musikk. Gisle viste seg jo å ha omtrent like mange musikkproduserende pseudonymer som det er innbyggere i Bergen (Ugress, Ninja9000, Nebular Spool, Shadow of the Beat, PixxelTyger, Spøkselseskladden m.fl.). Her var alt fra retro-futuristisk Commodore 64 musikk, sveipende sci-fi lydlandskaper, slentrende skranglelåter hvor klavinett og fagottstøt var som skapt for å bane vei for vår uforutsigbare hovedperson. Dette tilfanget ga enorme muligheter i klipp. Så da Amon Tobin omsider svarte på henvendelsen, var vi egentlig der at musikken hadde giftet seg med materialet, og det eneste riktige var å gå for den musikken som nå lå i filmen. Og jeg kan ikke annet enn si meg ganske fornøyd med akkurat det.

Even tar en velfortjent pause fra lyddesignet på Pushwagner (2011)

Even tar en velfortjent pause fra lyddesignet på Pushwagner (2011)

I Club 7 (2013) var det musikalske utgangspunktet enda viktigere (mer om prosessen her). Inspirert av avantgarde filmer fra 1960-tallet og musikalske montasjedokumentarer som Lucky People Center International (1998) ville vi lage en musikalsk billedvev som skulle formidle fornemmelsen av et utestedet som formet en hel generasjon.

Pretensiøst? Neida. Dritgøy.

I denne prosessen bestemte vi oss for å inkludere musikerne tidlig i prosessen og legge deler av lyddesignet hos dem. Vi klippet testmateriale til referansemusikk – mye minimalistisk tekno – som musikerne fikk som utgangspunkt. Vi fikk nye musikkstrekk i retur og gjentok prosessen. Valget av musikalsk uttrykk i denne filmen er beslektet med tanken bak Pushwagner, men ikke likt. I Club 7 ville vi gi ungdomsopprøret og motkulturen på 1960-tallet fornyet aktualitet ved å skape et lydbilde som både hentet næring fra 60-tallet og vår samtid. Opprøret, behovet og muliggjøringen av den alternative kulturen som Club 7 representerte var ekstremt tids- og kulturavhengige. Samtidig er opprør og motkultur noe som (forhåpentligvis) gjenoppstår med stadig nye generasjoner. Det var bl. a. denne dynamikken vi ville lydlegge og gjøre levende. Heldigvis hadde vi veldig dyktige musikere med på laget.

Vellykket plassering av mellotron hos Topscore (Foto: E. Benestad)

Vellykket plassering av mellotron hos Topscore (Foto: E. Benestad)

Når man arbeider lenge med referansemusikk kan det etter en stund være veldig smertefullt å skille seg ad med den. I arbeidet med Club 7 måtte vi det; vi arbeidet med dyr, tidligere komponert musikk som ikke ville la seg kjøpe. Eyvind og Steinjo i Topscore overleverte. Det er vanskelig å sammenfatte det musikalske uttrykket i Club 7 – litt på samme måte som det er vanskelig å sammenfatte klubben selv. Her er elektroniske nykomposisjoner, oppjazzede nyinnspillinger, retronikk og rytmiske lydlandkaper inspirert av konkrete elementer på billedsiden. Musikken i filmen endte opp med å ha mye bedre enn den vi brukte på forhånd, og vi fikk ekstremt mye igjen for å la komponistene få ta større eierskap til filmens lyddesign enn det som er vanlig. Eyvind og Steinjo er også veldig trivelige å jobbe med, fikk omsider på plass kaffetrakter på kontoret og etterkom mitt ønske om å snike inn en mellotron på et uspesifisert sted i filmen.

Så når vi trengte musikk til Idas Dagbok i 2014 var valget lett. Vi slo på tråden til Topscore. Siden denne filmen ikke er lansert enda skal jeg ikke si for mye konkret om musikken, men i denne filmen ble det komponistenes oppgave å lage musikk/lydlandskap, som på samme måte som våre bilder underbygger filmens personlige (video)dagbokpreg, utfyller og supplerer den musikken som allerede ligger i Idas eget materiale. Resultatet blir å se og høre i løpet av året.

Vel, dette var noen hardt utmalte, men forholdsvis uforpliktende tanker om dokumentar og musikk basert på en selvlært og noteblind røvers erfaringer. Jeg vegrer meg fra å komme med for mange konklusjoner annet enn at musikk og dokumentar hører sammen, og at så lenge man har en tanke bak det man gjør så både kan og bør nye ting prøves ut og gamle ting etterprøves.

Hva henvendelsen fra masterstudenten jeg nevnte i begynnelsen angår, så ser jeg ikke bort fra at den faktisk er en del av en utspekulert plan noen har hatt for å få meg til å skrive dette, og når telefonen ringer til avtalt tidspunkt neste uke, så er det deg, Karianne, på den andre siden av telefonrøret som sier at jeg i grunnen svarte på spørsmålene dine i innlegget jeg omsider publiserte på nettsiden.

Jeg venter i spenning.

August B. Hanssen

 
 
2014. Hva skjedde?
 
 
Fra verdenspremieren av Idas Dagbok, IDFA

Fra verdenspremieren av Idas Dagbok, IDFA

 

(post fra 19.12.14)

Hormonene raser i årene og voksesmertene er nesten ikke til å holde ut.

Tre premierer. 20 festivaler (omtrent). TV og Kinosalg verden rundt. EU-suksess. Pitch på HotDocs og 2 filmer på verdens største filmfestival. En gjeng sinte Clubsjuere og Nick Frasers vrede har vi også fått erfare.

En real dose nye inntrykk ja, og det har gått fort for seg.

For å raskt oppdatere våre lesere på første halvår, og beklager om dette blir repetisjon for noen, hopp i såfall til etter bildet; Årets første måned inneholdt Club 7-premiere i Tromsø og senere på Rockefeller i Oslo. Filmen ble mottatt med sterke negative utfall (primært på Facebook dagen etter premiere). Det var mange, kanskje over hundre av dem som ikke fikk det lengre historiske dypdykket de hadde ventet seg. Men heldigvis fikk vi også en god dose bifallende ros fra filmfaglige og fra publikum. Ballettguttene har siden Berlinale lagt verden for sine føtter, med kinolansering i mange store land og territorier i tillegg til et ti-talls tv salg. Nå er det snart passert 20 festivaler på filmen, og nylig fikk den en andrepris på Chicago Int. Childrens Film Festival. Med produksjonsstøtte og ny pilot i veska reiste Steffan og ego til Toronto for å pitche Natta pappa henta oss (The Night) på HotDocs Forum i begynnelsen av mai. Vi hadde god støtte fra reisefølge Bjørn Arne Odden fra NFI som var vår finansielle anstand. Stor ærefrykt og med svette panner satt vi der på enden av bordet og fikk vår dose av Nick Fraser’s vrede som avslutning på det eneste skandinaviske prosjektet der i år. Men vi var alle enige at det hadde vært en hyggelig tur.

Bjørn Arne, Steffan og Carsten under Hot Docs Pitch

Bjørn Arne, Steffan og Carsten under Hot Docs Pitch

Første halvår avsluttet vi med en konfirmasjonsfest av de helt gode nest siste dag i mai. Mye å feire for selskapet og dets 16 årige historie på det tidspunkt, før ferden til Grimstad og kortfilmfestival. Med Club 7 og Ballettguttene, begge i åpningsprogrammet, var det stor stas og ganske skeive regissører (ihvertfall de to som hadde laget Club 7). Ikke sobert, men minneverdig intervju med Kalle Løchen og Oda Bhar derfra her ja:

Da ettersommeren kom med tilslag på vår søknad om slate-utvikling fra Creative Europe satt det utrolig godt, etter at våre to forrige søknader hadde falt igjennom. Granatmannen, Munch i helvete, Maze represent! og Natta var de heldige prosjekter.

I september reiste Jannicke Systad Jacobsen, Stig og ego til Bergen for å pitche Apekvinnen og Munch i helvete for NRK. Umiddelbart etterpå var stillheten øredøvende over øl’en vi delte på Litteraturhusets kafé før hjemreise. Undertegnede er relativt sikker på at dette gjenspeilte usikkerheten blant de tre pitchedeltagerne for hvordan dette ville falle ut. Men øvelsen kan anbefales, spesielt med det lykkelige utfallet akkurat denne øvelsen fikk.

Tidlig i november reiste Karianne og ego for å pitche GranatmannenCph:Dox med Kariannes skinnende nye pilot. Og den fikk så steike god mottagelse at dama fortsatt er i skyene etter solid skryt fra amerikanske og europeiske tv-innkjøpere.

Yes! 22. november får altså Ida’s Dagbok sin verdenspremiere i Amsterdam. Etter fire års arbeid var det jo dritfett å kunne få til det som vi hele tiden hadde så stort håp om å få til, nemlig premiere på verdens største og viktigste dokumentarfestival, IDFA, i konkurranse i Mid-Length programmet. Ballettguttene ble til all lykke også plukket ut til IDFA, i DocU-konkurranse og Kids&Docs programmet. Fulle hus på alle visninger, på begge filmer, så hipp hurra.

Ida intervjuet av Zoomin TV i Amsterdam

Prosjektet Natta pappa henta oss, i regi av den selvsikre sørlandske regissøren Steffan Strandberg har vi brukt mye tid på (ikke bare på grunn av den selvsikre regissøren), helt tilbake til slutten av 2011. Mange brikker begynner å falle på plass på dette prosjektet nå, etter iherdig innsats på både den kreative og finansielle fronten. Da det tikket inn en sms fra Wibecke Rønseth fra Torino den 12. desember med meldingen Gratulerer! var det en spenningsutløsning av de helt store. Dette betydde at Eurimages hadde besluttet å støtte Natta, resultatet av en måneds søknadsarbeid og en helt avgjørende brikke for prosjektets gjennomføring. Noen elementer gjenstår, men det kan se ut til at vi starter produksjon i begynnelsen av 2015, i coproduksjon med det belgiske animasjonsstudioet Walking The Dog.

Lost in Perfection, Erik Gandinis film som vi co-produserer med Fasad, nærmer seg med stormskritt, vi venter i spenning på den første rough cut her rett før nyttår, og skal i begynnelsen av neste år klippe en egen versjon av filmen, med fokus på en av de danske karakterene i den, samt tv versjonen. Den norske designeren Knut Helgeland har produksjonsdesign, og har spennende ting på gang i samarbeid med Erik.

Michael Madsens The Visit har blitt et stort epos. Denne, vår coproduksjon med Magic Hour Films, er plukket ut til Sundance! Så det blir steike spennende å se filmens mottagelse der og dens videre reise ut i verden. Filmens andre coprosenter er Geyrhalter Film (AU), Venom Film (IR), Mouka Filmi (FI).

Så, håndtere hormoner og voksesmerter, hvordan går da det egentlig?
Etter min oppfatning er det lett i en slik tid i dette selskapet å miste gangsyn og verdigrunnlag. Har man mye å gjøre er det fort slik at man glemmer hvorfor man egentlig startet med det man driver med. Vi har stort sett fokus på de rette tingene idag, men har fortsatt utfordringer.

Følgende er for Indie Film viktig fremover etter min oppfatning:
Spisse selskapets profil som produsent av sterke filmopplevelser. Spisse vår kompetanse på utvikling av filmenes publikumspotensial i lansering og distribusjon fra prosjektenes begynnelse. Bygge videre på Indie Film som et samlende kreativt og sosialt fellesskap.

Men allikevel i alt dette skal vi ikke miste fokus på hver av filmenes krav til individuell hengivenhet og behov for kreativ risiko. Særegenheten i hver film skal ivaretas. Uten at vi er villige til å ta risiko vil de helt store filmene ikke skapes hos oss. Og de skal skapes her. Amen.

Rulletekst
Året som er gått er altså et verk å være stolte av. Og det er de nydelige, kompetente og kjære menneskene i vårt gode selskap som kan godskrive seg dette. Hatten av for alle de gode folk i Indie Film! Våre frilanstilknyttede folk skal også ha sin fortjente kreditt. Takk også til dere der ute som har støttet oss på alle vis i året som har gått.

Takk for i år. Vi skal gjøre vårt beste og litt til i 2015, det lover jeg.

Hilsen Carsten

Katptein Carsten på kanalene i Amsterdam

Katptein Carsten på kanalene i Amsterdam

 
 
Idas Dagbok – i produksjon og på nett
 
 
 

(post fra 22.11.13)

Det skjer stadig ting i Idas dagbok, men de siste ukene, og særlig i dag har vi nådd noen viktige milepæler. I dag fikk vi innvilget produksjonsstøtte fra NFI og vi er dermed offisielt I PRODUKSJON! Det er deilig! Vi har også nylig mottat økt støtte fra Fritt Ord og fra Filmkraft Rogaland, og vi nærmer oss endelig å kunne lage filmen vi ønsker.

For halvannen uke side ble vi også ferdig med nettsiden vår, www.idasdagbok.no, vi opprettet facebookside, www.facebook.com/IdasDagbok og twitterkonto, @IdasDagbokFilm. Så nå er det ingen grunn til å ikke følge oss i alle kanaler. Meld dere gjerne på nyhetsbrevet på hjemmesiden f.eks.

I den anledning fikk vi vårt første design, og vi kan ikke annet enn bøye oss i støvet for Alen Grujic enda en gang. Denne plakaten syns vi rett og slett er ganske nydelig!

Ida_A4_med-alle-logoer_small.jpg

For to uker siden presenterte vi prosjektet vårt for organisasjoner, fagfolk, kunnskapsdepartemtet, helsedirektoratet og filmbransje. Her fikk vi en veldig god og interessant samtale i etterkant om hvordan denne filmen kan lanseres på best mulig måte, for å oppnå åpenhet og forståelse for hvordan det er å være ung med psykiske problemer. Takk spesielt til våre bidragsytere denne dagen, Lars Mehlum, professor og senterleder for Nasjonalt Senter for Selvmordsforskning og -forebygning, Finn Skårderud, Psykiater, forfatter og professor, og Ingrid Sølverud, tidligere markedssjef i Scanbox. I tillegg til deltakelse i Rbups ungdomsnettverk noen dager senere føler vi nå vi nærmer oss en veldig solid faglig plattform og utvikle prosjektet videre på.

Sammen med Ida presenterte vi filmen og våre visjoner for lanseringen 4.nov.

Sammen med Ida presenterte vi filmen og våre visjoner for lanseringen 4.nov.

Neste uke drar vi til IDFA – Internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam, der vi skal pitche filmen for flere tv-kanaler og distributører. Det gleder vi oss veldig til! I det hele tatt god stemning på kontoret – så god at vi syns vi fortjente en kake.

Italiensk kake, kreativt pyntet av Lars E. Øymo. Bildetekst: Vi bruker penga på produksjon her i selskapet!

Italiensk kake, kreativt pyntet av Lars E. Øymo. Bildetekst: Vi bruker penga på produksjon her i selskapet!

Det hører med til historien at 10 min senere ble den plassert på stolen til Stig, og ytterligere 5 min senere satt Carsten seg på den.

Til neste gang, ha en nydelig november!