Posts tagged Indie Film

… you become a cloth diaper activist in your maternity leave.

(post fra 28.04.17)

This fall, on september 5th to be exact, I stopped going to work every day and started to nurse and breast feed a tiny human being instead. Being Norwegian I get the opportunity to do this for approximately 7-9 months, without worrying about income.

It’s weird having your life change like that in just one day. Going from an active on-the-top-of-things person to being a food tray and sleeping station, stucked on the couch. And just to withdraw myself even a bit further away from society, I moved into the forrest, to a little village, 50km from the urban city life. I now had little else to do than look at my, of course, incredible cute baby, and try to control frustrating thoughts about everything I wanted to do, but can’t. I’ve had so many ideas for films, knitting projects, impact work, sewing projects, volunteer work, embroideries (I really don’t know how to embroider), reorganising Indie Film, saving the world – that I can’t count them any more. I never got the time to see any of them through, and they disappeared while I babbled with and sang for my baby.

And change diapers. And here starts my blog story; who knew diapers would end up solving all my leave problems! Through a mum colleague, I got introduced to the world of cloth diapers. There’s many environmental reasons to use reusable diapers, specially if you by them used. For once, one baby produce about one tonn of diaper waste through his or hers career as a diaper user. That’s pretty much. Reusable diapers save the planet for all that waste. But cloth diapers can seem complicated in the beginning. Do you’re baby prefer bambus, hemp, cotton or microfibre to absorb his or hers pee? Or perhaps an intricate combination? Is your baby a big peer or an explosive peer? Mostly night or all day long peer? Slowly, you start to pick up on it, though. And the more you learn, the more you get hooked. Soon you’re Facebook feed is 80% posts from the cloth diaper groups you follow. Every night you spend an hour checking in on the cloth diaper snapchat to peek into other cloth diaper baby’s stash. One day you have to go to the step to unfollow cloth diapers, so to try to stop thinking about them 24/7. And who knew, Donald Trump are about to become president in the United States…

Anyway, this is approximately what happened to me. But I didn’t stop thinking about them, despite the presidential shock. OK, the planet will be relieved of my tonn of diaper waste. But others should also get the opportunity to save the planet, if they’d like. One of the things that hold people back is that cloth diapers are expensive. Norway actually have very cheap one-time-use diapers, so reusable diapers seem like a big investment. Therefore 25% of all communes in Norway offer financial support to make it easier to try them. The small commune I recently moved to however, does not offer this. And 25%, come on, that’s really to few.

So I started my own little political campaign. Sending e-mails to local political parties I thought would support cloth diaper subsidies. Engaging my commune council and my sanitation company. I got interviewed by the local press showing off my diapers (I’m know recognised at the local grocery store as the one with the fancy diapers).

And wohoo, it worked! Cloth diapers got on the agenda. Strategising. How to keep the topic on the agenda? And why stop at my commune. The four other communes with the same sanitation company should also give subsidies. More research. More e-mails. And more success! Rumour now has it that all five communes will give about 100Euros in subsidies to babies using cloth diapers.

What a rush! I love democracy! How great to be able to have impact and influence on the society. That my voice and opinions actually matters. And that the people elected by the people to control our societies, actually take my suggestions seriously. Even though it’s quite the small accomplishment, and I haven’t really saved the world of plastic waste, I feel incredibly good. My campaign might not be qualify me for any Impact Award, but hey, what a nice practice for future impact films and campaigns. Now looking forward to the paternity leave, when I get to do some other work during the day, while the dad does the baby work at home.

– Karianne

I only started watching documentary films when I started making them.

(post fra 19.05.16)

Ok, perhaps that statement requires a caveat: I only consciously started choosing to watch documentary films on a regular basis – on TV, online, and at the cinema – when I started making them.

Before that, when watching TV, I would just put on whatever seemed most interesting, without distinguishing between doc and fiction. But when choosing VoD or the cinema, the bar for watching documentary was higher than for drama or comedy. And I don’t exactly know why that is apart from feeling that the idea of watching documentaries felt a bit like the idea of doing homework. Probably a good idea, probably will make you smarter, but at the end of the day – its work. Deep in my brain was a little voice that said “But I don’t WANT to learn anything now! I want to be entertained!” despite the fact that many documentary films have often been far more entertaining, enjoyable, riveting and lasting than works of fiction.

This attitude is central to question I have asked myself on every film I have worked on: “What would make me watch this?”

There are so many wonderful, worthy, enlightening, profound, and entertaining films out there – how do I choose what to watch – and would I choose this film that I am working on if I had not been working on it? How would I convince myself so that I can also persuade others?

At NFI’s Lanseringsdag I learned how traditional film lovers are dying out literally and figuratively. And theatrical documentaries have never had a large share of the pie to begin with. To put things into context, in the UK (the second largest film market in the world after the US) a total of 98 documentary films were released in 2014, accounting for 14% of releases but just 0.3% of the total box office. Hindi language films had a 1.2% share of revenues with only 46 releases. (BFI Specialised Films report, Nov 2015)

The Lanseringsdag probably had the desired affect on me – I felt a bit saddened by what I learned, irrelevant and obsolete, but even more so I felt “called to action.” How can we create future generations of film lovers in our oversaturated media landscape? The million dollar question. Part of the answer lies in listening to “The Youth” and discovering what their interests are. But saying that makes me feel like grownups in the 80s trying to figure our what MTV was all about.

I think a more important part of the answer lies in remembering our own personal experiences that drew us into film. I looked back on my own film history and how I got to where I am today – a producer of documentary film. I had an honest look at my habits and preferences – and have been surprised by what I discovered.

Today, despite how alien many of the viewing preferences of 13 to 18 year-olds seem to me, I do share some of their habits. I am a net-junkie and watch you-tube, TV, and film online or on my phone. I haven’t owned a terrestrial TV in years and I once watched half a Netflix series one sunny day in the park. However, I also share traits of a 60 year old traditional cinema goer – I go to arts theatres and regularly read film reviews and trade journals. How did I get here?


Suburban New Jersey in the 80s. The sun rises over the Manhattan skyline in the morning and sets behind the ridge in the evening. In between, us kids watch TV. A LOT of TV. I don’t remember most of it. However, I do have a mental catalog of “New York 80s saxophone soundtracks.” I used to hate that sound, but now I cannot get enough of it.

As for film-viewing, we saw blockbusters on TV and we rented blockbusters from the video store. It was within walking distance from our house. In the beginning we also rented the video player. My older brother and I watched good movies (Indiana Jones, Star Wars, The Princess Bride, Pee Wee’s Big Adventure, Ghostbusters, The Dark Crystal, Labrynth.) And terrible movies (has anyone else seen the BMX drama, RAD?) We watched them on repeat, much the way that kids today only want to see Frozen 5000 times. Had my parents been thinking economically, they would have bought the videos like we begged them to, like our friends’ parents had. But I guess they were thinking about their sanity. Grateful for 3 day limits on rentals, or 1 day for new releases.

Teenage viewing was very different. We got cable TV when I was 13. Finally. I watched the entire first season of MTVs the Real World. My first “documentary” series binge. The first reality TV. What I liked about the Real World was how the characters tried to resolve disagreements and understand each other’s perspectives. Needless to say, I missed the point entirely. As it and other reality shows found their form and played up conflict and melodrama, I stopped watching.

Happily, at 14 I discovered FILM – CINEMA – ART by accident while channel surfing late one night. Having missed the intro, I had no idea what it was apart from French, but I was sucked in. Later on I figured out it was Monsieur Hire. Some nights later, I flicked passed the same channel. Yet another French film, this time in black and white. Truffaut’s Jules et Jim. These films were shown on Bravo, now known for the Real Housewives franchise, but it started its days as Arts and Film programming.

These discoveries were my entry into a new world. And it was the precisely the sense of discovery that was so important. No one told me about it or explained it to me. I found it myself and went looking for more information. I started buying Film Comment and Film Quarterly at Grand Central Station to read on the train home. I scoured reviews and went to arts cinemas. On my own. I loved feeling that the world was so much bigger than myself. That there were so many worlds out there to discover. I started to feel more real the more my life resembled these films.

According to BFIs qualitative study of avid cinema-goers, I fit the description of an avid cinema-goer. And I have taken a very predictable route to get here. They have actually mapped out the “film journey” as they call it, and my experience mirrors it precisely. According to the BFI, the journey begins by watching mainstream films between the ages of 4 and 11: film as entertainment. Check. As a teenager, you begin to look beyond the mainstream and film begins to help define who you are: film as identity. Check. As a young adult, you start to subject films to critical analysis and look for things outside your comfort zone: film as culture. I took Film Studies 101 as a freshman in college. Check. According to BFI there is often a particular film that prompts a move into this stage. For me it would probably have been Almodovar’s “All about my mother.” Check. And this film journey culminates with film as career – a “dream come true” gained through sacrifice and hard work. Check Check Check.

According to insights from Lanseringsdagen – this journey is not being embarked on by many young people today. Their attention has been captured by other mediums. And they no longer need film to introduce them to the rest of the world – they have grown up with the internet. But the sense of discovery, of awakening, of surprise – this is universal and timeless – and not tied to any particular medium. Film will not die out just as books and radio have not died out. But if we want to draw new generations of film-fanatics, we have to work a bit harder to reach them at the right time. Particularly when it comes to documentary.

As an avid-cinema goer with a “scattergun” approach, documentary surprisingly did not take up much place on my radar. It belonged to a category of things I should have more of – like porridge or sunscreen. When Bowling for Columbine was released in theaters in 2003, I did not want to go because (A) it was a documentary and (B) it was about a horrific episode. Fortunately my wiser, worthier friends forced me join them. The theater was packed. Everyone had a pint of beer and popcorn. They laughed, shouted and threw popcorn at the screen during some parts, and were soberly silent at others. It was like a screening of the Rocky Horror Picture Show, only with actual horror. It was a revelation that a film tackling such a difficult subject could do so with such warmth, humor, and humanity, bringing a room full of strangers together. Afterwards I understood things about myself and my American upbringing that I never would have discovered had I not seen that film.

Looking back more closely, I realize my formative years were actually filled with documentaries and documentary series: Ken Burns “Jazz”, Jennifer Foxes “An American Love Story.” I followed every episode and saw their interviews on Charlie Rose. As a teenager I wasn’t thinking about genres, I just wanted to see whatever seemed most interesting, what offered the greatest potential for discovery.

However, it is only in the last few years that I have regularly, consciously, started to watch documentaries. Which is why, as a relatively recent convert, I am in a rather unique position to work with outreach. I know how hard it can be to reach people like me.
According to a highly anecdotal and non-conclusive survey of my peers in the industry, this is true for some of you as well. How many regularly choose “entertainment” over documentary when deciding what to watch at home or at the cinema? Many. Which is why context is so important. A cinematic release can be a huge lift for a film, in terms of buzz and promotion, but it is not necessarily where we build our audience. People who choose to see documentaries at the cinema are most likely already avid film-goers. If we want to draw new people to the genre, we may have to slip it into them when they are least aware of it – like a kale chocolate milkshake. And encourage more popcorn-throwing at theaters.

– Sarah


Gjesteblogg av praktikant Karoline Abrahamsen (post fra 18.03.16)

Ironi: Å ha en katt som logo når det alltid er 6782 hunder på kontoret.


Dette er en tekst full av digresjoner og har ingen spor av noe som engang ligner en liten rød hyssingtråd.

Livredd ringer Karoline til Indie Film. Lærere og tidligere elever har advart: praksis er ikke noe tull. Dette blir stressende, skummelt og nervene vil gjøre deg søvnløs i halvannen måned. Bransjen har de snakka mye om på skolen. “Sånn gjør man det i bransjen”, “den holdningen der overlever ikke i bransjen”, “skal du klare deg i bransjen må du vite hvordan håndtere drittsekker, fordi de fleste er slemme”, “bransjen er et annet ord på drittsekker” “sa jeg drittsekker? jeg mente bransjen”.

Hun drar på intervju og har pakket med plaster og førstehjelpskrin, klar for å få en rimelig omgang juling av en bande kreative slemminger.


Hun møter en liten gjeng som smiler. At smiling ville forekomme hadde ingen fortalt henne. Etter hva skole og andre tidligere praktikanter hadde fortalt visste ikke bransjen hvordan man smilte, men tok seg gladelig en youtubetutorial på det hvis det skaffa dem mer penger.

Vil du ha kaffe? sa de. Ja, svarte hun. Selv om hun egentlig ikke drikker kaffe.

For det de ikke visste da de til slutt sa ok du kan være på praksis hos oss var at Karoline har drukket Redbull før og det var ikke siste gangen. To dager på rad drakk hun Redbull på Indie Film, noe som rystet fruktoggrøntogmelkentusiastene. Det der er jo ikke sunt?

Første hun lærte var å lage kaffe. Dette ble et kontroversielt tema da August mente det skulle være seks skjeer i trakteren og Carsten mente ti. De ble enige om å holde det på åtte skjeer. Her lærte folka på Indie Karoline også hva kompromiss er, noe som er nyttig når man skal samarbeide i #bransjen.

Det var ikke bare folka på Indie Film som lærte og motiverte Karoline. Hun ga også noe tilbake. Hun motiverte dem til å bruke kildesorteringsposene som de hadde liggende ved siden av søppelspannet hvor alt avfall gikk oppi. August sa det var en god ide og satte frem blå pose til plastikken. En time senere titter Karoline oppi den blå posen, fordi det pleier hun å gjøre av og til, og sammen med plastikk ligger en brødskive, brunost og tomatskiver. Hun rister skuffet på hodet og plukker matrestene ut av den blå posen og oppi den grønne.

Det var noe hun skulle huske å ta med i denne teksten om et kamera, men hun har glemt det.

”The Indies”, som de insisterer på at jeg kaller dem, liker de færreste utenfor Indie Film sine vegger noe som forklarer hvorfor det er mer hunder enn mennesker her på kontoret. (“The Indies” liker sjeldent seg selv heller. Red.anm.)

De skifter aldri håndsåpe, de bare vanner den mer og mer ut.

August snakker om forfattere og filmfolk som Karoline ikke aner hvem er, men hun nikker med og er enig, redd han skal gjøre henne til skam på grunn av hennes uvitenhet. En gang prøvde hun å være modig ved å enkelt stille spørsmålet; hva er det? for å møte det mest fryktede svaret: herregud vet du ikke det? Så himler August med øynene og sukker oppgitt før han tar av seg brillene og bruker Kariannes jakkehette til å fjerne fingerfett fra glassene og så forklarer han hva det er.

Uke to starter bra med flere søppelspann og dermed flere kildesorteringsmuligheter.
En veldig solbrun mann dukker opp innimellom og tar den store stolen. Han insisterte på meksikansk mat da “The Indies” skulle ha TV-konseptutvikling, vin og Foodorakveld på huset. Han hadde nemlig vært i Mexico og kunne skryte av at han hadde bestilt meksikansk mat hos ekte meksikanere så da slapp vi andre å føle oss dumme når vi bestilte. Han feiga ut når Sarah ringte, og hun måtte slå til på ueksotisk norsk.

The Indies på konseptutviklingkveld: August tar en liten konseptdupp og Stig er redd Carsten skal ta all salsaen.

The Indies på konseptutviklingkveld: August tar en liten konseptdupp og Stig er redd Carsten skal ta all salsaen.

Uke 3 : August måtte lære Karoline et nytt ord, kich (Kitch? Quich? Ceesh?), som den bebrillede regissør/produsent/optimist var svært overrasket over at praktikant Karoline ikke hadde noe kjennskap til. Karoline hadde aldri behov for å lære seg slike ord fordi hun fikk alltid toppkarakter og skryt av kunst og håndverk lærer. derfor hadde hun ikke noe behov for å søke opp nedverdigene ord til å beskrive flinkere medelevers kunstarbeid. August synes egentlig det er dumt at hun deler denne historien på filmselskapets blogg fordi han ville vente med å dele denne livshendelsen når han en dag skal være med på Datoen. Telefonen kan ringe når som helst.

Karianne har en hund som heter Frida og Sofia har en hund som heter Shaggy. Alle fire er veldig hårete og liker å ligge på gulvet midt på kontoret og later som det er en form for bidrag.

Sarah har starta et podcast der hun personlig gjenforteller historier fra hennes favorittpodcast. Dette likte det norske folk mye bedre enn VGs Uløst og nå skal Indie Film starte egen avis der de snakker om alle folkene de liker, som egentlig ikke er folk men to hunder som heter Faggy og Shrida.

Sjef Carsten synes Karoline gjorde en veldig dårlig jobb og sa til henne “du gjør en veldig dårlig jobb” han bestemte seg for å bytte ut hennes kontorstol med armer til en kontorstol uten armer. Egentlig er han bare sjalu på håret hennes.


Noen som ikke likte kallenavnet ”The Indies” var ruteren, den tok selvmord. Carsten, som ignorerte selvmordslappen ruteren la igjen, sa det var Karoline sin feil fordi ruteren hadde fungert helt frem til tidspunktet hun kom inn i bygningen. han beskyldte henne for hekserier og sa hun måtte ned på Expert for å få ny. Dette fikk ikke Karoline til, experten stjal Karos ruter for å bruke til hekserier senere på kvelden. Dette falt dårlig i smak hos ”The Indies” som stengte Karoline ute fra lunsjen etter dårlig gjennomført oppgave.

Hver fredag under pølsespising holder Karoline quiz for å sjekke kunnskapene til banden. De var kjempefornøyde første runde, da var alle spørsmålene hentet fra gule trivial pursuitkort. men runde to var voksenspørsmål og gjengen ble sint. De straffet Karoline med å spise alle bollene hennes som hun hadde kjøpt på Narvesen tidligere på dagen.

Karianne ga meg liste over det hun hadde drømt om og ba meg google hva det betydde. Her er listen:


Denne teksten var veldig dårlig og lite beskrivende om mitt opphold i Indie Film, men skolen og bekjente tok feil av bransjen. Hvertfall denne delen av bransjen. Her finnes det snille mennesker som kildesorterer og spiser pølser og har store esker på kontoret markert ”TOM” med ingenting oppi og dette gjør meg glad og får meg til å føle meg trygg. Det er litt sånn som i Harry Potter når Humlesnurr dukker opp, da tenker man at ”så bra at han kom, han er så snill og flink og nå ordner ting seg”. Så hvis bransjen er Galtvort og jeg er Harry Potter så er Indie Film min Humlesnurr.

Humlesnurr ga meg en avskjedsgave da praksisen var over: masse pepsi maxbokser og masse snus. Dette var veldig fin avskjedgave, men jeg ble ikke sentimental i det hele tatt.


Hilsen den litt bollete:


En liten bildeserie (spill gjerne av en Michael Bolton ballade mens du ser gjennom disse bildene for full sentimental effekt)

Mett Karianne etter pølsefredag

Mett Karianne etter pølsefredag

Hurray! Being EDN member of the month is a great honour.

(Post from 04.12.15. Interview first published at 04.11.2015)

EDN – European Documentary Network – is a great network that gather and support Documentary Filmmakers in many ways. We’ve enjoyed their expertise in the workshop Twelve for the future a couple of times, at their pitch trainings at Docs in Thessaloniki, Below Zero and IDFA and through their many others tools at In November Carsten got the great honour of being EDN Member of the Month, and if you’re interested, here is the interview they did with him.

EDN: Could you start by telling us more about your background and your way into film producing?
CA: First of all; its an honour to be Member of the Month, I adore EDN! EDN does great work for the industry and I am a proud member. (More below)

EDN: In 1998 you launched Indie Film, and decided to focus solely on documentaries. What was the motivation for this decision?
CA: The main motivation was that after 14 years of doing all sorts of production, I knew that I had to take charge of which direction my career should go from there on. I also knew that with increasing competition, Indie Film was in need of a sharper identity. I decided to take 100 days to think about what to do. It may have taken me a day or two to figure out, because documentaries were (and still are) what I enjoy and know best.

EDN: What is the creative vision behind the company and how do you select the projects to produce?
CA: Since 1998 Indie Film has produced both documentary series and feature documentaries. Our output is film with strong visual identity and themes surrounding human interest. We focus on director driven, challenging documentaries. Audience shall expect as much from a documentary as they do from any fiction film. We are keenly interested in alternative models of distribution and formats in a market that is constantly in flux as a result of changing ways of media consumption.

EDN: Can you give a piece of advice to an international producer interested in working with Norway and who has a project relevant for a Norwegian co-production?
CA: There are quite a few experienced partners here to choose from. A financial contribution from Norway generally requires a creative contribution in the film, at least in combination with funding through the Norwegian Film Institute and through regional funds. This can for instance be a DP, Musician, Editor or Sound designer. From next year it looks like we will have a new incentive-type funding as well, where a foreign production gets a kickback share from what they spend in Norway, but details are still to be decided.

A Norwegian producer can also give access to other funds, like the Fritt Ord Foundation and the Arts Council. For producers based in developing countries we have a very interesting funding trough Sørfond/South Fund, which is support given to the main producer but applied through a Norwegian partner once a year.

Have a look at the Norwegian Producer’s Union members:

EDN: What is the best way to approach you at Indie Film?
CA: Send me an email. I get a lot of emails, but I try to get through them each week. My tip is to stick out from the crowd. We are quite interested in developing collaboration with foreign directors, expanding our network. Today for example, I registered for the breakfast meetings at IDFA, asking to meet filmmakers from China, Russia and America.

EDN: Later this month you will be pitching the project Munch in Hell at a Round Table session at the IDFA Forum in Amsterdam. What is the film about and what is the current stage of the production?
CA: We are thrilled about pitching at IDFA, I have had the pleasure of doing that twice before, and it is maybe the most effective place for setting up finance and get feedback on what kind of interest there is from broadcasters and distribution world wide.

Edvard Munch gave away his complete collection of art to the Municipality of Oslo when he died. Munch in Hell tells the story of how he was treated in Norway before he died and especially how his legacy has been treated after his death. We are still in writing and finance stage of this project, with the ambition to get into production before summer next year and complete it by the end of 2016.

EDN: Edvard Munch is a world famous artist who has already been dealt with in art history and programmes. What new stories does Munch in Hell bring to the table?

CA: People will not believe how an artist of this calibre has lacked political, financial and moral support at home through- and after his lifetime. It is not before told in this magnitude and not at all on film. Director Stig Andersen will tell in his own voice how this has been a story he has had an increasing urge to tell his audience. It will create reactions, I’m sure.

EDN: How do you see the international potential of the project?

CA: Edvard Munch is Norway’s most respected artist. It will have a style that may work in many art slots on channels around the world, but it will also work well on many other slots because of its combination of a personal dramatic story of a mythical character, told by a director with an emotional relation to the story (Stig is an Art Historian, and has for instance worked at The Munch Museum).

EDN: In spring you also pitched Munch in Hell at an EDN Online Pitching Session focused on art documentaries. The EDN Online Pitching Session is an online video conference, where a selected number of documentary projects are pitched and matched with decision makers fitting the specific profile of the projects. How was that experience and how did it help move the project forward?
CA: This was a very exiting and interesting first time experience. There were about five pitching projects/teams, and I think about 6 or 7 TV commissioners and distributors. All projects dealt with art as the main topic, so this was also the buyer’s special interest on this occasion. I would recommend this type of specialized pitching to all type of projects that has the opportunity. You will meet buyers and sales people specializing in your topic at hand very effectively, without even leaving your office. Stig and I had great response from both TV and distributors, with quite important feedback on our idea as well. So it helped finance and also helped us further defining the idea for the film.

EDN: What are your expectations and aims for taking part in the pitching at IDFA?

CA: Our expectations are fairly high. Even though few deals are made then and there (as for most forums), we get a good idea of the interest in the film from all parts of the industry. We will be aggressive in getting as many people for the pitch and for the meetings, and hope that we are right, that many professionals will believe in the idea for their audience. We are lucky enough to have Jan Rofekamp from Films Transit on board already. This means a lot for our strategy, he is part of setting up and attending meetings, building a base of interested parties we hope to get during the days at IDFA.

EDN: Last year two films produced by you at Indie Film had their international premiere at the IDFA festival – Ida’s Diary and Ballet Boys. Can you give a short overview of these two films and how their sales and festival life have been after IDFA?
CA: These two films we first pitched at the IDFA Forum 2013. Then they both had their screening there, Ballet Boys in the Kids Programme, and Ida’s Diary in the Mid Length competition at IDFA 2014.

Ballet Boys is a film for the whole family, with three male teenage ballet dancers who director Kenneth Elvebakk followed for almost four years, through their deciding-for-a-career-years and very important adolescence days as well. It shows where dedication can lead you and what it may cost you. Ballet Boys has been Indie Film’s most commercial product by far, represented by Wide House and sold to TV in more than 20 countries. It has been released at the cinema in Japan, Hong Kong, Canada, France and England in addition to Norway. Today we can count almost 40 festivals.

Ida’s Diary (Dir. August B. Hanssen) was completed a few months after and is now surely picking up its festival run with 10 festivals so far. The film is represented by First Hand Films and has been aired in five countries. Also a short version of the film, titled Being Ida was featured on Vice, with more than 9 million subscribers worldwide. Ida’s Diary is a very ambitious and uncompromising film, being true to a diary style that requires a fair deal from the viewer. Our main goal has been to create more openness and understanding about mental health among young people. We have been quite specific about this challenge, focusing on the UK and Norwegian markets so far, with great help from Good Pitch, where we pitched during early development (London, summer 2013). We have had great help from our outreach producer Karianne Berge in Indie Film, co-producing partners Mouka filmi (FI), Telling Productions (UK), and outreach partner Hope Street films (UK). (The film is also co-produced with Chezville (NO) and Substans Film (NO)).

EDN: After IDFA – what lies next for you and for Indie Film? Which other new projects do you have in the pipeline?
CA: We are fortunate enough to have a great team of four other really clever people steadily employed at Indie Film. August B. Hanssen, Karianne Berge, Stig Andersen, and Sarah Winge-Sørensen. This means we need to nourish a certain portfolio of films in different stages at all times to have a fairly steady cash flow. At the moment we are about to release two films, Arctic Superstar (Dir. Simen Braathen) – about a Sami Rapper on his struggles towards an international career and Heritage, a film about the relationship between father and son, directed by Charlotte Thiss-Evensen, animation by Academy Award winner Microfilm. We have two films in production, Karianne Berge’s The Grenade Man, developed trough the EDN workshop Twelve for the Future and the feature doc The Night (Dir. Steffan Strandberg), a fairly big budget film with lots of animation, co produced with Erik Gandini’s company Fasad and the animation studio Walking the Dog based in Brussels.

Lunsj i praksis

Gjesteblogg av praktikant Jørgen Egner Granerud (post fra 09.10.15)


De siste to månedene har jeg hatt praksis hos Indie Film. Nå er praksisen snart over, og jeg har blitt spurt om jeg ville skrive et blogginnlegg om erfaringen.

– Er det noen retningslinjer for dette?
– Nei, men alt blir jo sensurert da.


Vi… Øhm. Dvs. jeg får se hva som slipper gjennom sensuren. Jeg kan jo starte med litt godsnakk, og senke guarden deres. Det har vært veldig gøy å komme inn i dette miljøet og bli kjent med den lille gjengen på Indie Film. Her har jeg hovedsakelig jobbet med lanseringen av Idas dagbok, fram mot dennes tv-premiere, 10. oktober, dagen etter at praksisen min ender, og jeg vender tilbake til Lillehammer for å lage bachelorfilm. I anledning lanseringen har jeg fått lage miniserien #UtenFilter som er publisert på Aftenposten TV, hvor jeg har samlet historier fra unge mennesker rundt om i landet, som sliter med lignende ting som Ida Storm. Jeg har også fått ansvaret for å spre plakater for filmen utover det ganske land and beyond, og har vært med på å arrangere Oslo-premiere på Idas dagbok og The Visit, i tillegg til en fullpakket visning av Idas dagbok i Lillehammer, hvor jeg holdt Q&A med August (men da som representant for Lillehammer Filmklubb).


Da jeg skrev til Indie og lurte på om de trengte en praktikant var jeg veldig tydelig på at jeg ikke ville være en lage-kaffe-praktikant, og jeg kan nå fornøyd si at kaffekannene jeg har laget kan telles på en hånd. Jeg har dog handlet en del lunsj. Lunsjen er nemlig svært viktig på Indie Film, og er faktisk noe av det jeg har lært mest av. Om film, verden, livet, pølsetilbehør og ikke minst kinesisk astrologi.

I følge kinesisk astrologi er jeg en vannhane, og regissør (og ilddrage, Aug. anm.) August og jeg er sjelevenner. Dette lærte jeg på en mindre formell pølselunsj ganske tidlig i praksisen. Pølselunsjen er en ukentlig tradisjon som stort sett finner sted hver fredag. Gjerne med Lars, cand. pølsespiser, eller andre prominente personligheter på besøk. Astrologilunsjen var veldig morsom, men lunsjen er ikke alltid så lystbetont. Bak Indie-gjengens muntre ytre ligger det nemlig et svært mørkt verdenssyn. Innimellom statusrapporter om hunden Frida, speltpropaganda og siste nytt fra dokumentarverdenen trekkes ofte alle verdens problemer fram, og de er jo ikke rent få disse dager, så jeg har flere ganger gått fra lunsj mett, opplyst og nedstemt. God grobunn for samfunnsengasjerte dokumentarister som vil redde verden. Hvis du bare beholder troen på at verden står til å redde da. Heldigvis presenteres alle de dystre realitetene med en god dose mørk humor, og lettere temaer er på ingen måte fremmede, så vi får håpe og tro at jeg kommer fra det uten altfor alvorlige traumer.

For å oppsummere. Praksisen min har vært lære- og innsiktsrik, spennende, karakter- og nettverksbyggende, og alt i alt en god opplevelse jeg tar med meg mange fine minner fra.

Granatmannen – min debut-dok – shit ass..

(post fra 19.06.15)

Endelig i produksjon!

Jeg går sommeren i møtet med visshet om at det neste året skal jeg endelig lage min aller første profesjonelle, lange dokumentarfilm. Det er egentlig så skummelt at jeg ikke har lyst til å skrive noe særlig om det. Eller snakke om det. Men så vil jeg jo egentlig det likevel, det er jo så sykt fett!


Og spennende blir det!

Historien om Granatmannen er fascinerende, rik, merkelig og uforståelig. Hvem var denne personen som gjorde så stor innsats for å skremme og potensielt drepe sine medborgere? Hvorfor gjorde han det? Hva var det han ville si, eller oppnå? Dette er spørsmål ikke bare jeg har stilt, men som har blitt stilt av mange, både i politiet, av pressen, av filmskapere og forfattere, og av mange, mange andre som opplevde denne våren i Oslo. Men ingen svar kom noen gang. Ingen har gått ordentlig i dybden på alle de ulike teoriene om hvem det var, hvor de kommer fra og hva de betyr. Saken har fått en veldig utilfredsstillende avslutning, og det håper jeg å kunne gjøre noe med. Og, jeg kan love at det blir nye opplysninger og nye perspektiver.

Ved å snu hver stein håper jeg å kunne skape en forståelse for hva som skjedde i 1965, og inni der tror jeg det er en forståelse som også betyr noe for oss i dag, også vi som ikke opplevde det.

Kjellern i Riskarkivet der granatsaken oppbevares – foto: Arkitektene Astrup og Hellern

Kjellern i Riskarkivet der granatsaken oppbevares – foto: Arkitektene Astrup og Hellern

Selv om vi laget flere filmer på skolen, og jeg har gjort småting etterpå, i tillegg til å følge produksjonen av Club 7, Ballettguttene og Idas Dagbok tett, føles det som jeg for det meste gjør ting jeg ikke kan i denne filmen. Så da er det jo bare å gjøre det. Takk Gud for at jeg kan støtte meg til en dyktig gjeng med hjelpere, både manus, research, filmopptak og klipp. Det gjør meg bittelitt mindre angstfylt. Det er utrolig gøy å kunne foredle de ulike dramaturgiske og formmessige ideene jeg har sammen med de! Filmen vil være klassisk i form av at den vil bestå av intervjuer, arkiv og dramatiserte sekvenser, men jeg håper å dyrke de ulike universene i hver av disse elementene, så dramatiseringene for eksempel blir en fortelling i seg selv, framfor en visualisering av muntlig fortelling.

Fra testopptak av gata der Granatmannen la ut sin 2. felle den 5. februar 1965 – digg lyssettning!

Fra testopptak av gata der Granatmannen la ut sin 2. felle den 5. februar 1965 – digg lyssettning!

I tillegg forsker jeg på en voice-bruk jeg aldri har gjort før, en lydside som forsterker filmen som en psykologisk thriller og på å få Brian Reitzell, komponisten bak Hannibal-serien, og musiker Lars Horntvedt til å lage musikken. Forhåpentligvis funker alt dette, uten å bli for sært, eller kaotisk… Jeg håper i allefall vi hele veien tørr å utforske disse tingene. Det er jo det som er gøy! Så, notat til meg selv, glem angsten, fokuser på filmen, det er den det handler om, og det er det som er gøy!

Musikk og dokumentar

(post fra 19.02.15)

Ikke janitscharmusik!
Stille, I marschtunge rythmer!
Stille, for fan, musikanter!

– V. Krag

Kinomix – Idas dagbok (2014)

Kinomix – Idas dagbok (2014)

Noen har bedt meg skrive noen ord om musikk og dokumentar. I flere uker nå har noen pendlet mellom strategiene innynding, strategisk planting av dårlig samvittighet og masing for å få meg til å levere noen stakkars ord om mitt forhold til dette temaet. Mitt bidrag skal visstnok passe fint inn i en større sak den samme noen har for Indie Films første eksklusive elektroniske pressebrev – en begivenhet som utgjør startskuddet for vår langsiktige plan om totalt hegemoni på sosiale medier.

Som om ikke dette var nok, fikk jeg for kort tid siden fikk en mail av en masterstudent som ønsker å intervjue meg om nettopp, musikk og dokumentar. Jeg kan ikke lenger skjule meg bak generell bloggvegring og stort arbeidspress – omstendighetene vil ha det til at jeg må mene noe om akkurat dette.

Vel, om jeg faktisk besvarer noen spørsmål gjenstår å se.

Til tross for at man i dag så godt som aldri ser en dokumentar UTEN musikk, stiller noen muligens spørsmål ved bruken av musikk i dokumentar. Dokumentaren er jo tross alt den filmatiske sjangeren som går tettest på virkeligheten, og burde man ikke derfor være varsom med å legge emosjonelle føringer på publikum? I mine øyne er dette en litt utdatert diskusjon – de siste tiårene har man i dokumentarverdenen sett en klar dreining mot, ikke bare aksept for at dokumentaren er tuftet på manipulasjon, men et større ønske om å leke med fortellerstandpunkter og iscenesettelse med stort kreativt utbytte. I min mening er musikk i dokumentar like naturlig som klipping i en dokumentar. Naturligvis kan man lage en dokumentar uten å klippe, men det er en fare for at 70 minutter lange tagninger blir litt kjedelige i lengden.

I alle fall uten musikk.

I mine øyne er musikk ikke bare en naturlig, men en av de viktigste ingrediensene i prosessen med å lage film. En films visuelle identitet, rytme og særpreg blir for min del ofte til i den tidligste klippefasen – her gjør man seg erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke gjør det – hva man kan følge opp i senere opptak og hva som er definitive bomturer. I denne prosessen er musikken alltid sentral. Jeg har vært involvert i 3 filmer på regissiden, to av disse sammen med Even (Benestad) og vi har stort alltid holdt oss til den samme klipperen (- bortsett fra et ganske vellykket sidesprang med tv-versjonen av Pushwagner. Sorry Erik). Lykken vil ha det til at vår eminente klipper Erik Andersson også har musikalsk bakgrunn og det er en stor fordel når man føler seg fram i råmaterialet. Vi har ofte klippet råtester selv med ledemusikk som utelukkende skal formidle en stemning og indikere en rytme. Deretter tar Erik det videre og ser nye muligheter som vi igjen kan følge opp i videre opptak. Tanker om musikk kommer for min del med andre ord tidlig – ofte i den første prosjektskissen.

Klipper Erik Andersson (Chezville) spiller kontrabass under en samtale på Skype

Klipper Erik Andersson (Chezville) spiller kontrabass under en samtale på Skype

Selv liker jeg filmer hvor musikken får lov til å ta plass; filmer hvor musikken i den ene øyeblikket får lov til å diktere og i det neste varsomt tilføre – alt ettersom hvor vi er i fortellingen. Filmmusikk som bare ligger der for liksom å fylle hullet fraværet av musikk ville utgjort, er jeg ikke så veldig glad i. Eller musikk som støtter seg på ekstremt innarbeidete konvensjoner for å videreformidle en følelse. I dokumentarfilmen er ofte (trist) piano eller gitarmusikk gjennomgående. For all del, det er ikke noe i veien med trist pianomusikk, det er bare det at man veldig ofte ser det brukt i de samme situasjonene. Type gammel mann sitter og ser ut av vinduet, regnet slår mot ruten. Han begynner å snakke om krigen. Det kan fungere det – bevares. Det er bare det at når jeg ser film, og jeg tror ikke jeg er helt alene om det, så vil jeg bergtas – jeg vil oppslukes av filmens særegne virkelighet. Og det opplever jeg sjeldnere når jeg ser på reproduserte konvensjoner. Jeg tror det jeg vil frem til er at ofte synes jeg musikkbruken er best når den får lov til å bidra til å løfte det totale formspråket som forteller akkurat denne filmens unike historie. Selvsagt? Kanskje.

Det ligger et enormt potensial i musikken i forhold til å skape en umiddelbar emosjonell binding til materialet, og dette er det veldig inspirerende å jobbe med. I arbeidet med Pushwagner (2011) var hovedpersonen veldig klar på hva slags musikk han ville ha i filmen om seg selv. Han var i det hele tatt klar på hvordan han ville ha mange ting i den filmen. Han ville ha jazz.

Det fikk han ikke.

Selv var jeg lenge overbevist om at den eneste riktige musikeren for denne filmen måtte være brasilianskefødte Amon Tobin som gjorde seg kjent ved å radbrekke gamle jazz-samples på Ninja Tune på slutten av 1990-tallet. Hårene reiser seg fremdeles på underarmen av Lynchinspirerte klassikere som Like Regular Chickens og People Like Frank. Den forholdsvis grunne, men hederlige, tanken bak dette valget var at Tobin ganske riktig ville forsyne filmens univers med en god dose jazz som ville kle Push sine referanser i musikk og (beat-)litteraturverden, samtidig ville det iltre og spreke bidra til å aktualisere ham å gjøre ham til en rebell av vår tid.

Men vi fikk naturligvis ikke Amon Tobin.

Da vi omsider fikk tak i ham var han i studio i USA med sin siste plate og vi nærmet oss slutten av klippeperioden. Tidlig i klippefasen hadde vi riktignok vært i kontakt med Gisle Martens Meyer/Ugress. Even hadde forhørt seg om muligheten til å testklippe til noe musikk han hadde liggende.

Joda, vi fikk tilgang til en server.

Med LATTERLIGE mengder musikk. Gisle viste seg jo å ha omtrent like mange musikkproduserende pseudonymer som det er innbyggere i Bergen (Ugress, Ninja9000, Nebular Spool, Shadow of the Beat, PixxelTyger, Spøkselseskladden m.fl.). Her var alt fra retro-futuristisk Commodore 64 musikk, sveipende sci-fi lydlandskaper, slentrende skranglelåter hvor klavinett og fagottstøt var som skapt for å bane vei for vår uforutsigbare hovedperson. Dette tilfanget ga enorme muligheter i klipp. Så da Amon Tobin omsider svarte på henvendelsen, var vi egentlig der at musikken hadde giftet seg med materialet, og det eneste riktige var å gå for den musikken som nå lå i filmen. Og jeg kan ikke annet enn si meg ganske fornøyd med akkurat det.

Even tar en velfortjent pause fra lyddesignet på Pushwagner (2011)

Even tar en velfortjent pause fra lyddesignet på Pushwagner (2011)

I Club 7 (2013) var det musikalske utgangspunktet enda viktigere (mer om prosessen her). Inspirert av avantgarde filmer fra 1960-tallet og musikalske montasjedokumentarer som Lucky People Center International (1998) ville vi lage en musikalsk billedvev som skulle formidle fornemmelsen av et utestedet som formet en hel generasjon.

Pretensiøst? Neida. Dritgøy.

I denne prosessen bestemte vi oss for å inkludere musikerne tidlig i prosessen og legge deler av lyddesignet hos dem. Vi klippet testmateriale til referansemusikk – mye minimalistisk tekno – som musikerne fikk som utgangspunkt. Vi fikk nye musikkstrekk i retur og gjentok prosessen. Valget av musikalsk uttrykk i denne filmen er beslektet med tanken bak Pushwagner, men ikke likt. I Club 7 ville vi gi ungdomsopprøret og motkulturen på 1960-tallet fornyet aktualitet ved å skape et lydbilde som både hentet næring fra 60-tallet og vår samtid. Opprøret, behovet og muliggjøringen av den alternative kulturen som Club 7 representerte var ekstremt tids- og kulturavhengige. Samtidig er opprør og motkultur noe som (forhåpentligvis) gjenoppstår med stadig nye generasjoner. Det var bl. a. denne dynamikken vi ville lydlegge og gjøre levende. Heldigvis hadde vi veldig dyktige musikere med på laget.

Vellykket plassering av mellotron hos Topscore (Foto: E. Benestad)

Vellykket plassering av mellotron hos Topscore (Foto: E. Benestad)

Når man arbeider lenge med referansemusikk kan det etter en stund være veldig smertefullt å skille seg ad med den. I arbeidet med Club 7 måtte vi det; vi arbeidet med dyr, tidligere komponert musikk som ikke ville la seg kjøpe. Eyvind og Steinjo i Topscore overleverte. Det er vanskelig å sammenfatte det musikalske uttrykket i Club 7 – litt på samme måte som det er vanskelig å sammenfatte klubben selv. Her er elektroniske nykomposisjoner, oppjazzede nyinnspillinger, retronikk og rytmiske lydlandkaper inspirert av konkrete elementer på billedsiden. Musikken i filmen endte opp med å ha mye bedre enn den vi brukte på forhånd, og vi fikk ekstremt mye igjen for å la komponistene få ta større eierskap til filmens lyddesign enn det som er vanlig. Eyvind og Steinjo er også veldig trivelige å jobbe med, fikk omsider på plass kaffetrakter på kontoret og etterkom mitt ønske om å snike inn en mellotron på et uspesifisert sted i filmen.

Så når vi trengte musikk til Idas Dagbok i 2014 var valget lett. Vi slo på tråden til Topscore. Siden denne filmen ikke er lansert enda skal jeg ikke si for mye konkret om musikken, men i denne filmen ble det komponistenes oppgave å lage musikk/lydlandskap, som på samme måte som våre bilder underbygger filmens personlige (video)dagbokpreg, utfyller og supplerer den musikken som allerede ligger i Idas eget materiale. Resultatet blir å se og høre i løpet av året.

Vel, dette var noen hardt utmalte, men forholdsvis uforpliktende tanker om dokumentar og musikk basert på en selvlært og noteblind røvers erfaringer. Jeg vegrer meg fra å komme med for mange konklusjoner annet enn at musikk og dokumentar hører sammen, og at så lenge man har en tanke bak det man gjør så både kan og bør nye ting prøves ut og gamle ting etterprøves.

Hva henvendelsen fra masterstudenten jeg nevnte i begynnelsen angår, så ser jeg ikke bort fra at den faktisk er en del av en utspekulert plan noen har hatt for å få meg til å skrive dette, og når telefonen ringer til avtalt tidspunkt neste uke, så er det deg, Karianne, på den andre siden av telefonrøret som sier at jeg i grunnen svarte på spørsmålene dine i innlegget jeg omsider publiserte på nettsiden.

Jeg venter i spenning.

August B. Hanssen

2014. Hva skjedde?
Fra verdenspremieren av Idas Dagbok, IDFA

Fra verdenspremieren av Idas Dagbok, IDFA


(post fra 19.12.14)

Hormonene raser i årene og voksesmertene er nesten ikke til å holde ut.

Tre premierer. 20 festivaler (omtrent). TV og Kinosalg verden rundt. EU-suksess. Pitch på HotDocs og 2 filmer på verdens største filmfestival. En gjeng sinte Clubsjuere og Nick Frasers vrede har vi også fått erfare.

En real dose nye inntrykk ja, og det har gått fort for seg.

For å raskt oppdatere våre lesere på første halvår, og beklager om dette blir repetisjon for noen, hopp i såfall til etter bildet; Årets første måned inneholdt Club 7-premiere i Tromsø og senere på Rockefeller i Oslo. Filmen ble mottatt med sterke negative utfall (primært på Facebook dagen etter premiere). Det var mange, kanskje over hundre av dem som ikke fikk det lengre historiske dypdykket de hadde ventet seg. Men heldigvis fikk vi også en god dose bifallende ros fra filmfaglige og fra publikum. Ballettguttene har siden Berlinale lagt verden for sine føtter, med kinolansering i mange store land og territorier i tillegg til et ti-talls tv salg. Nå er det snart passert 20 festivaler på filmen, og nylig fikk den en andrepris på Chicago Int. Childrens Film Festival. Med produksjonsstøtte og ny pilot i veska reiste Steffan og ego til Toronto for å pitche Natta pappa henta oss (The Night) på HotDocs Forum i begynnelsen av mai. Vi hadde god støtte fra reisefølge Bjørn Arne Odden fra NFI som var vår finansielle anstand. Stor ærefrykt og med svette panner satt vi der på enden av bordet og fikk vår dose av Nick Fraser’s vrede som avslutning på det eneste skandinaviske prosjektet der i år. Men vi var alle enige at det hadde vært en hyggelig tur.

Bjørn Arne, Steffan og Carsten under Hot Docs Pitch

Bjørn Arne, Steffan og Carsten under Hot Docs Pitch

Første halvår avsluttet vi med en konfirmasjonsfest av de helt gode nest siste dag i mai. Mye å feire for selskapet og dets 16 årige historie på det tidspunkt, før ferden til Grimstad og kortfilmfestival. Med Club 7 og Ballettguttene, begge i åpningsprogrammet, var det stor stas og ganske skeive regissører (ihvertfall de to som hadde laget Club 7). Ikke sobert, men minneverdig intervju med Kalle Løchen og Oda Bhar derfra her ja:

Da ettersommeren kom med tilslag på vår søknad om slate-utvikling fra Creative Europe satt det utrolig godt, etter at våre to forrige søknader hadde falt igjennom. Granatmannen, Munch i helvete, Maze represent! og Natta var de heldige prosjekter.

I september reiste Jannicke Systad Jacobsen, Stig og ego til Bergen for å pitche Apekvinnen og Munch i helvete for NRK. Umiddelbart etterpå var stillheten øredøvende over øl’en vi delte på Litteraturhusets kafé før hjemreise. Undertegnede er relativt sikker på at dette gjenspeilte usikkerheten blant de tre pitchedeltagerne for hvordan dette ville falle ut. Men øvelsen kan anbefales, spesielt med det lykkelige utfallet akkurat denne øvelsen fikk.

Tidlig i november reiste Karianne og ego for å pitche GranatmannenCph:Dox med Kariannes skinnende nye pilot. Og den fikk så steike god mottagelse at dama fortsatt er i skyene etter solid skryt fra amerikanske og europeiske tv-innkjøpere.

Yes! 22. november får altså Ida’s Dagbok sin verdenspremiere i Amsterdam. Etter fire års arbeid var det jo dritfett å kunne få til det som vi hele tiden hadde så stort håp om å få til, nemlig premiere på verdens største og viktigste dokumentarfestival, IDFA, i konkurranse i Mid-Length programmet. Ballettguttene ble til all lykke også plukket ut til IDFA, i DocU-konkurranse og Kids&Docs programmet. Fulle hus på alle visninger, på begge filmer, så hipp hurra.

Ida intervjuet av Zoomin TV i Amsterdam

Prosjektet Natta pappa henta oss, i regi av den selvsikre sørlandske regissøren Steffan Strandberg har vi brukt mye tid på (ikke bare på grunn av den selvsikre regissøren), helt tilbake til slutten av 2011. Mange brikker begynner å falle på plass på dette prosjektet nå, etter iherdig innsats på både den kreative og finansielle fronten. Da det tikket inn en sms fra Wibecke Rønseth fra Torino den 12. desember med meldingen Gratulerer! var det en spenningsutløsning av de helt store. Dette betydde at Eurimages hadde besluttet å støtte Natta, resultatet av en måneds søknadsarbeid og en helt avgjørende brikke for prosjektets gjennomføring. Noen elementer gjenstår, men det kan se ut til at vi starter produksjon i begynnelsen av 2015, i coproduksjon med det belgiske animasjonsstudioet Walking The Dog.

Lost in Perfection, Erik Gandinis film som vi co-produserer med Fasad, nærmer seg med stormskritt, vi venter i spenning på den første rough cut her rett før nyttår, og skal i begynnelsen av neste år klippe en egen versjon av filmen, med fokus på en av de danske karakterene i den, samt tv versjonen. Den norske designeren Knut Helgeland har produksjonsdesign, og har spennende ting på gang i samarbeid med Erik.

Michael Madsens The Visit har blitt et stort epos. Denne, vår coproduksjon med Magic Hour Films, er plukket ut til Sundance! Så det blir steike spennende å se filmens mottagelse der og dens videre reise ut i verden. Filmens andre coprosenter er Geyrhalter Film (AU), Venom Film (IR), Mouka Filmi (FI).

Så, håndtere hormoner og voksesmerter, hvordan går da det egentlig?
Etter min oppfatning er det lett i en slik tid i dette selskapet å miste gangsyn og verdigrunnlag. Har man mye å gjøre er det fort slik at man glemmer hvorfor man egentlig startet med det man driver med. Vi har stort sett fokus på de rette tingene idag, men har fortsatt utfordringer.

Følgende er for Indie Film viktig fremover etter min oppfatning:
Spisse selskapets profil som produsent av sterke filmopplevelser. Spisse vår kompetanse på utvikling av filmenes publikumspotensial i lansering og distribusjon fra prosjektenes begynnelse. Bygge videre på Indie Film som et samlende kreativt og sosialt fellesskap.

Men allikevel i alt dette skal vi ikke miste fokus på hver av filmenes krav til individuell hengivenhet og behov for kreativ risiko. Særegenheten i hver film skal ivaretas. Uten at vi er villige til å ta risiko vil de helt store filmene ikke skapes hos oss. Og de skal skapes her. Amen.

Året som er gått er altså et verk å være stolte av. Og det er de nydelige, kompetente og kjære menneskene i vårt gode selskap som kan godskrive seg dette. Hatten av for alle de gode folk i Indie Film! Våre frilanstilknyttede folk skal også ha sin fortjente kreditt. Takk også til dere der ute som har støttet oss på alle vis i året som har gått.

Takk for i år. Vi skal gjøre vårt beste og litt til i 2015, det lover jeg.

Hilsen Carsten

Katptein Carsten på kanalene i Amsterdam

Katptein Carsten på kanalene i Amsterdam

Konfirmanten på tå hev inn i 2014

(post fra 06.01.14)

Konfirmasjonsåret til Indie Film (16 år i år!) starter friskt med lansering av Club 7 på Tiff i Tromsø 15. januar, og det gleder vi oss en god dose til. Den filmen er vi stolte av. Noe som er greit egentlig etter 2 år og 2 ganger budsjett (nesten). Starten på året vil ikke minst ha vekt på ferdigstilling av Kenneth Elvebakks Ballettguttene. Klipper Christoffer Heie og Kenneth har gjort en heftig god jobb i klipperommet i høst – denne filmen er blitt god. Både story, drama og det visuelle er solide saker med emosjonelle vendepunkter. Musikken er i Henrik Skrams hånd, og han har nettopp satt igang et Makedonsk symfoniorkester, så her blir det steike spennende dager på slutten av etterarbeidet. Kenneth går i lydmiks hos Egg og Bacon snarest og skal ha master på plass før denne måneden er over.


Wide House ved Anaïs Clanet i Paris har vist interesse fra første stund hun så piloten, og det er veldig kult at hun nå har tatt ansvaret for internasjonalt salg. Vi pitchet filmen på Work in progress på IDFA i november sammen med Anaïs, med umiddelbar respons fra tv selskaper i land som Japan, Frankrike, Sveits, Østerike, Canada og England. Det kan se ut som vi har laget en dokumentarfilm som vil funke for ungdom i tillegg til å funke bra også for eldre målgrupper.
Fett med denne medgangen etter fire år med mye jobb på dette prosjektet.
Vi takker NRK og NFI og de andre finansieringskildene våre for at de har sett prosjektets verdi.

Det er tøffe tak om dagen. Høylytte diskusjoner mellom regissørene (ikke bare de over- og undernevnte) og produsenten (stakkars den siste..) om å få logistikken til å gå opp når også August B. Hanssens nye prosjekt Idas Dagbok skal igang for fullt. Konfirmanten burde da nå væra gammal nok til å kunne ha kontroll på det hele?

Godt nyttår folkens!