Musikk og dokumentar

 
 
 

(post fra 19.02.15)

Ikke janitscharmusik!
Stille, I marschtunge rythmer!
Stille, for fan, musikanter!

– V. Krag

 Kinomix – Idas dagbok (2014)

Kinomix – Idas dagbok (2014)

Noen har bedt meg skrive noen ord om musikk og dokumentar. I flere uker nå har noen pendlet mellom strategiene innynding, strategisk planting av dårlig samvittighet og masing for å få meg til å levere noen stakkars ord om mitt forhold til dette temaet. Mitt bidrag skal visstnok passe fint inn i en større sak den samme noen har for Indie Films første eksklusive elektroniske pressebrev – en begivenhet som utgjør startskuddet for vår langsiktige plan om totalt hegemoni på sosiale medier.

Som om ikke dette var nok, fikk jeg for kort tid siden fikk en mail av en masterstudent som ønsker å intervjue meg om nettopp, musikk og dokumentar. Jeg kan ikke lenger skjule meg bak generell bloggvegring og stort arbeidspress – omstendighetene vil ha det til at jeg må mene noe om akkurat dette.

Vel, om jeg faktisk besvarer noen spørsmål gjenstår å se.

Til tross for at man i dag så godt som aldri ser en dokumentar UTEN musikk, stiller noen muligens spørsmål ved bruken av musikk i dokumentar. Dokumentaren er jo tross alt den filmatiske sjangeren som går tettest på virkeligheten, og burde man ikke derfor være varsom med å legge emosjonelle føringer på publikum? I mine øyne er dette en litt utdatert diskusjon – de siste tiårene har man i dokumentarverdenen sett en klar dreining mot, ikke bare aksept for at dokumentaren er tuftet på manipulasjon, men et større ønske om å leke med fortellerstandpunkter og iscenesettelse med stort kreativt utbytte. I min mening er musikk i dokumentar like naturlig som klipping i en dokumentar. Naturligvis kan man lage en dokumentar uten å klippe, men det er en fare for at 70 minutter lange tagninger blir litt kjedelige i lengden.

I alle fall uten musikk.

I mine øyne er musikk ikke bare en naturlig, men en av de viktigste ingrediensene i prosessen med å lage film. En films visuelle identitet, rytme og særpreg blir for min del ofte til i den tidligste klippefasen – her gjør man seg erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke gjør det – hva man kan følge opp i senere opptak og hva som er definitive bomturer. I denne prosessen er musikken alltid sentral. Jeg har vært involvert i 3 filmer på regissiden, to av disse sammen med Even (Benestad) og vi har stort alltid holdt oss til den samme klipperen (- bortsett fra et ganske vellykket sidesprang med tv-versjonen av Pushwagner. Sorry Erik). Lykken vil ha det til at vår eminente klipper Erik Andersson også har musikalsk bakgrunn og det er en stor fordel når man føler seg fram i råmaterialet. Vi har ofte klippet råtester selv med ledemusikk som utelukkende skal formidle en stemning og indikere en rytme. Deretter tar Erik det videre og ser nye muligheter som vi igjen kan følge opp i videre opptak. Tanker om musikk kommer for min del med andre ord tidlig – ofte i den første prosjektskissen.

 Klipper Erik Andersson (Chezville) spiller kontrabass under en samtale på Skype

Klipper Erik Andersson (Chezville) spiller kontrabass under en samtale på Skype

Selv liker jeg filmer hvor musikken får lov til å ta plass; filmer hvor musikken i den ene øyeblikket får lov til å diktere og i det neste varsomt tilføre – alt ettersom hvor vi er i fortellingen. Filmmusikk som bare ligger der for liksom å fylle hullet fraværet av musikk ville utgjort, er jeg ikke så veldig glad i. Eller musikk som støtter seg på ekstremt innarbeidete konvensjoner for å videreformidle en følelse. I dokumentarfilmen er ofte (trist) piano eller gitarmusikk gjennomgående. For all del, det er ikke noe i veien med trist pianomusikk, det er bare det at man veldig ofte ser det brukt i de samme situasjonene. Type gammel mann sitter og ser ut av vinduet, regnet slår mot ruten. Han begynner å snakke om krigen. Det kan fungere det – bevares. Det er bare det at når jeg ser film, og jeg tror ikke jeg er helt alene om det, så vil jeg bergtas – jeg vil oppslukes av filmens særegne virkelighet. Og det opplever jeg sjeldnere når jeg ser på reproduserte konvensjoner. Jeg tror det jeg vil frem til er at ofte synes jeg musikkbruken er best når den får lov til å bidra til å løfte det totale formspråket som forteller akkurat denne filmens unike historie. Selvsagt? Kanskje.

Det ligger et enormt potensial i musikken i forhold til å skape en umiddelbar emosjonell binding til materialet, og dette er det veldig inspirerende å jobbe med. I arbeidet med Pushwagner (2011) var hovedpersonen veldig klar på hva slags musikk han ville ha i filmen om seg selv. Han var i det hele tatt klar på hvordan han ville ha mange ting i den filmen. Han ville ha jazz.

Det fikk han ikke.

Selv var jeg lenge overbevist om at den eneste riktige musikeren for denne filmen måtte være brasilianskefødte Amon Tobin som gjorde seg kjent ved å radbrekke gamle jazz-samples på Ninja Tune på slutten av 1990-tallet. Hårene reiser seg fremdeles på underarmen av Lynchinspirerte klassikere som Like Regular Chickens og People Like Frank. Den forholdsvis grunne, men hederlige, tanken bak dette valget var at Tobin ganske riktig ville forsyne filmens univers med en god dose jazz som ville kle Push sine referanser i musikk og (beat-)litteraturverden, samtidig ville det iltre og spreke bidra til å aktualisere ham å gjøre ham til en rebell av vår tid.

Men vi fikk naturligvis ikke Amon Tobin.

Da vi omsider fikk tak i ham var han i studio i USA med sin siste plate og vi nærmet oss slutten av klippeperioden. Tidlig i klippefasen hadde vi riktignok vært i kontakt med Gisle Martens Meyer/Ugress. Even hadde forhørt seg om muligheten til å testklippe til noe musikk han hadde liggende.

Joda, vi fikk tilgang til en server.

Med LATTERLIGE mengder musikk. Gisle viste seg jo å ha omtrent like mange musikkproduserende pseudonymer som det er innbyggere i Bergen (Ugress, Ninja9000, Nebular Spool, Shadow of the Beat, PixxelTyger, Spøkselseskladden m.fl.). Her var alt fra retro-futuristisk Commodore 64 musikk, sveipende sci-fi lydlandskaper, slentrende skranglelåter hvor klavinett og fagottstøt var som skapt for å bane vei for vår uforutsigbare hovedperson. Dette tilfanget ga enorme muligheter i klipp. Så da Amon Tobin omsider svarte på henvendelsen, var vi egentlig der at musikken hadde giftet seg med materialet, og det eneste riktige var å gå for den musikken som nå lå i filmen. Og jeg kan ikke annet enn si meg ganske fornøyd med akkurat det.

 Even tar en velfortjent pause fra lyddesignet på Pushwagner (2011)

Even tar en velfortjent pause fra lyddesignet på Pushwagner (2011)

I Club 7 (2013) var det musikalske utgangspunktet enda viktigere (mer om prosessen her). Inspirert av avantgarde filmer fra 1960-tallet og musikalske montasjedokumentarer som Lucky People Center International (1998) ville vi lage en musikalsk billedvev som skulle formidle fornemmelsen av et utestedet som formet en hel generasjon.

Pretensiøst? Neida. Dritgøy.

I denne prosessen bestemte vi oss for å inkludere musikerne tidlig i prosessen og legge deler av lyddesignet hos dem. Vi klippet testmateriale til referansemusikk – mye minimalistisk tekno – som musikerne fikk som utgangspunkt. Vi fikk nye musikkstrekk i retur og gjentok prosessen. Valget av musikalsk uttrykk i denne filmen er beslektet med tanken bak Pushwagner, men ikke likt. I Club 7 ville vi gi ungdomsopprøret og motkulturen på 1960-tallet fornyet aktualitet ved å skape et lydbilde som både hentet næring fra 60-tallet og vår samtid. Opprøret, behovet og muliggjøringen av den alternative kulturen som Club 7 representerte var ekstremt tids- og kulturavhengige. Samtidig er opprør og motkultur noe som (forhåpentligvis) gjenoppstår med stadig nye generasjoner. Det var bl. a. denne dynamikken vi ville lydlegge og gjøre levende. Heldigvis hadde vi veldig dyktige musikere med på laget.

 Vellykket plassering av mellotron hos Topscore (Foto: E. Benestad)

Vellykket plassering av mellotron hos Topscore (Foto: E. Benestad)

Når man arbeider lenge med referansemusikk kan det etter en stund være veldig smertefullt å skille seg ad med den. I arbeidet med Club 7 måtte vi det; vi arbeidet med dyr, tidligere komponert musikk som ikke ville la seg kjøpe. Eyvind og Steinjo i Topscore overleverte. Det er vanskelig å sammenfatte det musikalske uttrykket i Club 7 – litt på samme måte som det er vanskelig å sammenfatte klubben selv. Her er elektroniske nykomposisjoner, oppjazzede nyinnspillinger, retronikk og rytmiske lydlandkaper inspirert av konkrete elementer på billedsiden. Musikken i filmen endte opp med å ha mye bedre enn den vi brukte på forhånd, og vi fikk ekstremt mye igjen for å la komponistene få ta større eierskap til filmens lyddesign enn det som er vanlig. Eyvind og Steinjo er også veldig trivelige å jobbe med, fikk omsider på plass kaffetrakter på kontoret og etterkom mitt ønske om å snike inn en mellotron på et uspesifisert sted i filmen.

Så når vi trengte musikk til Idas Dagbok i 2014 var valget lett. Vi slo på tråden til Topscore. Siden denne filmen ikke er lansert enda skal jeg ikke si for mye konkret om musikken, men i denne filmen ble det komponistenes oppgave å lage musikk/lydlandskap, som på samme måte som våre bilder underbygger filmens personlige (video)dagbokpreg, utfyller og supplerer den musikken som allerede ligger i Idas eget materiale. Resultatet blir å se og høre i løpet av året.

Vel, dette var noen hardt utmalte, men forholdsvis uforpliktende tanker om dokumentar og musikk basert på en selvlært og noteblind røvers erfaringer. Jeg vegrer meg fra å komme med for mange konklusjoner annet enn at musikk og dokumentar hører sammen, og at så lenge man har en tanke bak det man gjør så både kan og bør nye ting prøves ut og gamle ting etterprøves.

Hva henvendelsen fra masterstudenten jeg nevnte i begynnelsen angår, så ser jeg ikke bort fra at den faktisk er en del av en utspekulert plan noen har hatt for å få meg til å skrive dette, og når telefonen ringer til avtalt tidspunkt neste uke, så er det deg, Karianne, på den andre siden av telefonrøret som sier at jeg i grunnen svarte på spørsmålene dine i innlegget jeg omsider publiserte på nettsiden.

Jeg venter i spenning.

August B. Hanssen