Et lite julenikk

 
 
IMG_20171207_084840.jpg
 

Det har mildt sagt gått en del år siden Indie Film sist fikk ny hjemmeside. Ved åpningen av den forrige var det faktisk undertegnede som skrev det første innlegget. Siden den gang har jeg jobbet fire år som konsulent, hatt fri et halvt år, vært en kort tur innom NRK, og nå er jeg altså tilbake i Indie Film. Jeg vil tro produsent Carsten Aanonsen gikk noen runder med seg selv før han i midten av april 2017 ringte for å spørre om jeg ville ta turen tilbake til selskapet. Det er nemlig ikke til å komme bort fra at forhenværende filmkonsulenter har en tendens til å havne så langt ut i kulden etter endt åremål at de fryser fast et sted langt bortenfor norsk filmbransje. Du vet … Ikke sett eller hørt fra siden … 

Som konsulent lever du nemlig i den illusjonen at alle menneskene du møter på din vei gjerne kysser bakken du trår på, men faktum er at mange pisser deg nedover nakken med en gang du snur ryggen til dem. Hvis du ikke tror meg kan jeg bekrefte at antall bursdagsgratulasjoner på Facebook gikk ned med nesten 40 prosent etter at jeg spaserte ut fra lokalene til NFI for siste gang. I tillegg var det rundt 7 personer som slettet meg som venn. Om det er trist, patetisk, begredelig eller hylende morsomt har jeg ikke svaret på ennå. Det tar en stund å prosessere slikt. 

Det kan forøvrig være verd å nevne at tidligere dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen også jobber her på Indie Film. Han har i løpet av de siste årene produsert den glimrende dokumentaren, Arctic Superstar, og akkurat nå er han er i full gang med å regissere sitt magnumepos, Munch I Helvete. Det er ikke dårlig for en mann som for lengst har passert 70 år på denne kloden. I tillegg bekrefter han at det er håp for både tidligere konsulenter, og filmskapere som har pådradd seg en eller flere leverflekker. Alderdom er nemlig et omfattende tabu i denne bransjen. Alt for mange produsenter og ikke minst konsulenter tror at de unge er de beste formidlere av filmfortellinger.    

Ellers er det aktive dager her på huset. I tillegg til ny hjemmesiden har selskapet fått nye lokaler. Vi har fått flere rom enn før og Carsten Aanonsens kontor har vokst noen kvadratmeter. Jeg tror det er viktig for han å presisere hvem som er sjefen i selskapet uten at han oppfører seg som en kjøttnøtt mot sine undersåter.   

IMG_20171204_151523.jpg

August og jeg har tatt opp vårt gamle kompaniskap og vi utvikler nå en dokumentarfilm om den helnorske superamerikanske westernhelten Morgan Kane. Hvorfor er det ingen som klarer å lage en helaftens film om Morgan Kane lurer vi på? Kan det være så forbasket vanskelig? Dette har pågått siden 70tallet og bortsett fra en novellefilm på 45 minutter har ingenting skjedd. 

Det er solgt 22 millioner bøker! Fansen er der ute og de venter på filmen. Dessverre ser det dårlig ut for i disse dager er nok et prosjekt på vei rett ned i grøften.

Både August og jeg har vokst opp med ville vesten på et megalomant fantasiplan. Min mors store grønne gressplen fungerte ofte som The Grand Canyon og mitt rom var den barskeste saloonen i hele USA. Sergio Leones Filmer med Clint Eastwood og tegneserier som Blueberry, Tex Willer, Jonah Hex og selvsagt bøkene om Morgan Kane satt mildt sagt griller i hodene våre i forhold til hvordan menn skulle leve og være. Etter å ha drevet en del research på Kane den siste tiden har jeg forstått at mange mente han var et ekstremt dårlig forbilde for små gutter. De om det …  

The Cowboys.jpg

Andre på kontoret her er langt mer voksne enn August og meg. Karianne Berge for eksempel utvikler en film om lefsebaking. Hun har flyttet på landet og har begynt å sette pris på norske mattradisjoner. I tillegg har hun blitt mor og trolig innsett at utelivet og ungdomsleken er forbi. Tassen må være i seng før klokken syv hver eneste kveld. Også i helgene, men flere barn skal hun ha. En hel flokk om alt går etter planen. Uansett er baking noe hun kan bruke fritiden på så hvorfor ikke lage en film om det. Vi gleder oss stort til Kariannes lefsedag her på kontoret.

Picture4.jpg

Vår unge regissør Sofia Aronsen Haugan setter siste strøk på sin film Røverdatter som er Indie Films neste dokumentasjon som skal til kinoduken en gang i mars. Vi håper den kommer til å gjøre det godt og sende late nordmenn til kinosalene. Sofia er en dame med mye krutt i seg. Dette er ikke en søt film stappet med smørblomster, horisonter og triste blikk. Det er både hardt og rått. 

Noe jeg personlig setter pris på.

 
 
Sarah Winge-Sørensen