CLUB 7 ESSE!

 
 
01-642x638.jpg
 

(post fra 11.05.12)

For noen uker siden fikk vi den gledelige meldingen om at vi har fått tilskudd til å utvikle en filmen Club 7 i NFIs talentprogram Nye Veier. Dette er gode nyheter både for oss og for alle dem som har savnet en film om Club 7; en film som skildrer både stedet og tiden som bidro til å forandre Norges kulturelle landskap.

Vi stusser over at ingen tidligere har kastet seg begjærlig over oppgaven, men føler oss samtidig privilegert over at når det først skal lages en film om Club 7- så er det vi som skal gjøre det. Verken Even eller jeg var noen gang på Club 7. Da Club 7 stengte dørene for aller siste gang i 1985 lekte vi intetanende cowboy og indianer i Grimstads trygge gater. I ettertid har vi begge alltid følt oss litt tatt ved nesen som ikke ble født på 1950-tallet slik at vi kunne oppleve 1960- og 70-tallets filmer, musikk og litteratur da varene var rykende ferske. Det er blitt hevdet fra mer enn ett hold at Club 7 var stedet som brakte 60-tallets motkulturelle tendenser til Norge. Nettopp derfor gleder vi oss stort til å få et visuelt utløp for vår retrofasinasjon samtidig som vi ønsker å undersøke Club 7 i lys av samtiden klubben utfoldet seg i.

 Regissørene anno 1985. August & Even nr. 1 og 2 fra høyre

Regissørene anno 1985. August & Even nr. 1 og 2 fra høyre

Mange vil nok mene mye om hva som er viktig å få med i en film om Club 7; om hvem som er viktige å snakke med og hvilke perioder som er sentrale. Samtidig deler både Even og jeg tanken om at å lage en streit film om Club 7 ville være å bomme på målskiva. Club 7 er blitt beskrevet som over 20 år med kontinuerlig improvisasjon og derfor ville en tradisjonell historisk dokumentar om stedet være en selvmotsigelse. At vi utvikler filmen i NFIs Nye Veier program gir oss gode muligheter til å eksperimentere med form og innhold. Som kjent er Nye Veier et talentprogram som skal stimulere til kunstnerisk fordypning, dristighet og utvikling. Som skapt for en film om Club 7.

Club 7 fortjener en eksperimentell film. Jeg skal ikke si for mye om hvordan vi ønsker å gå frem, men kan røpe at vi ønsker å lage en film med Club 7 i hovedrollen. En film som ved hjelp av vellet av arkiv og egne intervjuer har som sin ydmyke ambisjon å gjenskape følelsen av Club 7 samtidig som den sier noe om utviklingen av det norske samfunnet i perioden klubben eksisterte (1963-1985).
Til tross for, eller kanskje på grunn av, at vi aldri selv var på Club 7, er vi tiltrukket av tanken om å fremstille Club 7 som et kollektivt minne der intervjuobjekter, bilder, lyd, musikk, løgner, myter og sannheter flyter i hverandre i en musikalsk mosaikk.

Jeg legger ved tre lenker til filmer som ikke nødvendig er så veldig illustrerende i forhold til hva vi skal gjøre, men som har inspirert oss i idéutviklingen. Den første, Very Nice Very Nice, er laget av den kanadiske avantgardisten Arthur Lipsett og skriver seg fra tiden like før Club 7 ble startet. Filmen ble i sin tid Oscarnominert, og da Stanley Kubrick så den tok han kontakt med Lipsett for å høre om han kunne tenke seg å lage traileren til Dr. Strangelove. Lipsett sa nei. Traileren til Kubricks film røper uansett inspirasjonskilden. Og han er ikke den eneste som har latt seg inspirere. Det andre klippet er fra den svenske musikkdokumentaren Lucky People Center International regissert av Erik Pauser og Johan Söderberg. Det siste klippet representerer et dårlig kamuflert nikk til den legendariske klubben i den like legendariske norske filmen Himmel og Helvete fra 1969. I denne scenen er handlingen er lagt til Club 13…

August

 
 
Sarah Winge-Sørensen