PÅ FIRE TRYGGE HJUL I SVINGEN.

 
 
p20121122-155643-300x225.jpg
 

(post fra 12.12.12)

Sammen med den Kulturelle Skolesekken har vi reist rundt i en liten del av Norge med filmen, Pushwagner. Det har vært en blandet opplevelse. På godt og på vondt.

Vi har møtt alt fra inspirerende kreative tenkende mennesker til suppehuer og slappe nek. Enkelte ganger skammet vi oss rett og slett over både lærere og elever. Andre ganger var det nesten litt trist og forlate skolen. Heldigvis opplevde vi mest av sistnevnte. Det er oppløftende med tanke på at vi begge har små barn som en gang blir tenåringer. Da er det greit å vite at vi ikke trenger å sende dem ut av landet for å få skikk på dem. På den annen side kan det være de blir noen store kjøtthuer uansett hvilken skole de havner på.

Slik kan man ikke forutsi. Dessverre

p20121122-160827-300x225.jpg

Opplegget vårt var enkelt nok. Vi hadde en kort introduksjon, viste filmen og kom tilbake etter visning for å svare på spørsmål. Noen ganger gikk dette lekende lett. Andre ganger kunne vi like gjerne prøvd å lære en sebra alfabetet eller gangetabellen.

Grunnen til at vi valgte denne formen var fordi vi tenkte elevene ville være mer tilstede hvis de selv kunne delta fremfor at vi teatralsk fremførte et eller annet tørt foredrag om produksjonsprosessen, kunsten til Pushwagner eller tema.

Fordelen med et foredrag ville selvsagt vært at vi ikke hadde hatt noen formening om elevene kjedet vettet av seg eller fant det spennende. Vi kunne bare gravd nesen ned i et digert dokument.

Uansett tror vi filmvisningene gikk fint på de fleste skolene. Enkelte steder var stemningen ekstremt bra. På en visning klappet de flere ganger under forestillingen. Vi var faktisk spente på hvordan elever i videregående skole ville reagere på en dokumentarfilm av dette slaget. Responsen gikk langt over forventning…

Den kulturelle skolesekken i seg selv har fungert flott igjennom de ukene vi holdt på. Tilbudet er viktig til tross for at enkelte lærere mener ordningen burde avskaffes. Vi velger å tro de tilhører gruppen som også savner spanskrøret. For egen del skulle vi virkelig ønsket at det var et bredere kulturelt tilbud da vi gikk på skolen. Vi satt stort sett bak pulten og lyttet til en evigvarende stemme som messet opp dagens læretekst fra en bok. Hver dag hele uken. Eller! Det vil si…

Even har vokst opp i den tro at klasserommet er en sovesal.

Even og August

 
 
Sarah Winge-Sørensen