300 sekunder og livet på web

 
 
300_stills_05-642x361.jpg
 

(post fra 13.04.12)

I disse dager vises Solveig Melkeraaens episode av 300 sekunder, Mitt Elektrosjokk, på LA Film, TV & Webisode festival. Tidligere har vi vist hele serien under Eurodok i Oslo og i slutten av måneden skal den vises under Den Norske Dokumentarilfmfestivalen i Volda. Det er veldig gøy at disse små filmene, som ble laget for den lille ruta på internett, lever et liv videre på lerretet, og et ganske pent et også, om man skal få si det selv.

Mitt-elektrosjokk-642x361.jpg

Da vi gikk løs på å lage 300 sekunder hadde vi mange diskusjoner om hva som skulle til for å lage god dokumentar for web. Hvordan fange, og ikke minst holde på interessen til et publikum som bare cm lenger oppe på skjermen har mail, facebook og twitter. 10 sekunder med noe litt kjedelig kan føre til at de klikker seg bort. Det er tvs zappe-problemstilling ganget med 100. Hvordan fengsle og likevel ikke bli tabloide? Noe av ønsket var jo å vise at kvalitetsdokuemntarer har en plass på nett, både for publikum og bransje. Nøkkelord ble å starte umiddelbart og fengslende, være en brannfakkel, og ikke å konkludere. Resultatene viste oss forsåvidt at umiddelbarheten vi jobbet med overhodet ikke trenger å være unikt for webdokumentarer. Sånn sett kunne 300 sekunder like godt vært kortfilmer ment for tv- og festivaler. Det spennende med nettet for 300 sekunder var nyhetsbilde vi kunne bygge rundt filmene med VG. Det at vi kunne sette dagsorden gjennom kvalitet i ulike formater, film og tekst. Og det at det definitivt er et stort og uutforsket rom for kvalitetsdokumentar på web. Særlig i Norge.

 

Bare i løpet av det siste året har det poppet opp mange flere blogger og diskusjoner på nett om webdokuemtarer, enn det vi fant da vi startet. The Creators Project er en av de spennende stedene å oppdage nye retninger webdokumentaren. Særlig liker jeg denne artikelen som ryddig deler webdokumentarer opp i tre grader av åpenhet ovenfor brukerne. Hvordan de innvolverer brukerne. For sånn jeg tenker er det særlig på to måter nett blir viktig for dokumentaren. Det er som en ny distribusjonsform for dokumentarer av den mer tradisjonelle typen og som en grenseprengende ny måte å tenke dokumentar på.

Det grenseprengende skjer i det man selv slipper kontrollen over innholdet og formen og resultatet totalt, og lar det være opp til brukere å skape dokumentaren. Det jeg tror blir det samme som NFI kaller transmedia, i motsetning til crossmedia. Problemet med disse to begrepene er at det ikke er åpenbart hva de betyr, dermed kalles nå alt som er/skal på nett og kombinerer lyd, tekst, bilder og publikums meninger og innspill transmedia. Transmedia er et intetsigende begrep. De ulike gradene av åpenhet i prosjektet, sånn som The Creators Project referer til, er tydeligere. Semi-lukket, semi-åpent eller fullstendig åpen. Så vidt jeg kan skjønne er ikke sistnevnte gjort enda, og det nærmeste man kommer er kanskje nyinnspillingen av Man With a Movie Camera, der man ser originalfilmen til venstre og nyinnspillingen, konstruert av klipp og scener filmet og lastet opp av brukere, til høyre. Spennende og morsomt prosjekt, men det kan se ut som om de ikke har engasjert nok til å gjøre filmen ferdig.

Uansett, om det er som en utvidet og fri distribusjonskanal eller som nye måter å oppleve og påvirke virkeligheten på, så er det ingen ting annet enn muligheter på web.

Karianne

 
 
Sarah Winge-Sørensen