PÅ FIRE TRYGGE HJUL I SVINGEN.
 
 
p20121122-155643-300x225.jpg
 

(post fra 12.12.12)

Sammen med den Kulturelle Skolesekken har vi reist rundt i en liten del av Norge med filmen, Pushwagner. Det har vært en blandet opplevelse. På godt og på vondt.

Vi har møtt alt fra inspirerende kreative tenkende mennesker til suppehuer og slappe nek. Enkelte ganger skammet vi oss rett og slett over både lærere og elever. Andre ganger var det nesten litt trist og forlate skolen. Heldigvis opplevde vi mest av sistnevnte. Det er oppløftende med tanke på at vi begge har små barn som en gang blir tenåringer. Da er det greit å vite at vi ikke trenger å sende dem ut av landet for å få skikk på dem. På den annen side kan det være de blir noen store kjøtthuer uansett hvilken skole de havner på.

Slik kan man ikke forutsi. Dessverre

p20121122-160827-300x225.jpg

Opplegget vårt var enkelt nok. Vi hadde en kort introduksjon, viste filmen og kom tilbake etter visning for å svare på spørsmål. Noen ganger gikk dette lekende lett. Andre ganger kunne vi like gjerne prøvd å lære en sebra alfabetet eller gangetabellen.

Grunnen til at vi valgte denne formen var fordi vi tenkte elevene ville være mer tilstede hvis de selv kunne delta fremfor at vi teatralsk fremførte et eller annet tørt foredrag om produksjonsprosessen, kunsten til Pushwagner eller tema.

Fordelen med et foredrag ville selvsagt vært at vi ikke hadde hatt noen formening om elevene kjedet vettet av seg eller fant det spennende. Vi kunne bare gravd nesen ned i et digert dokument.

Uansett tror vi filmvisningene gikk fint på de fleste skolene. Enkelte steder var stemningen ekstremt bra. På en visning klappet de flere ganger under forestillingen. Vi var faktisk spente på hvordan elever i videregående skole ville reagere på en dokumentarfilm av dette slaget. Responsen gikk langt over forventning…

Den kulturelle skolesekken i seg selv har fungert flott igjennom de ukene vi holdt på. Tilbudet er viktig til tross for at enkelte lærere mener ordningen burde avskaffes. Vi velger å tro de tilhører gruppen som også savner spanskrøret. For egen del skulle vi virkelig ønsket at det var et bredere kulturelt tilbud da vi gikk på skolen. Vi satt stort sett bak pulten og lyttet til en evigvarende stemme som messet opp dagens læretekst fra en bok. Hver dag hele uken. Eller! Det vil si…

Even har vokst opp i den tro at klasserommet er en sovesal.

Even og August

 
 
Sarah Winge-Sørensen
Krimdoks – noen favoritter
 
 
dear-zachary1.jpg
 

(post fra 07.12.12)

Uløste kriminalsaker, uskyldig dømte, banditter og helter gir alltid gode historier. Jeg er nesten umettelig på krimdokumentarer om dagen, de kan være virkelig enestående i form av underholdning og direkte påvirkning på virkeligheten og historien. En dose thriller, skjulte motiver, twists and turns, konspirasjonsteorier og verdens undergang er heller ikke å forakte. Etter å ha sett en god dose i høst har jeg laget en liten foreløpig personlig favorittliste. Kom gjerne med tips om flere jeg burde se, jeg har foreløpig sett mest amerikansk, og vil gjerne ha litt andre inputs.

Thin blue line (1988, Errol Morris)
Den ubeseirede krimdokumentaren som er et absolutt must see av mange grunner, og er umulig ikke å ta med. Errol Morris hadde jobbet mye på si som privatdetektiv og kom tilfeldigvis over Randall Adams som avventet sin dødstraff for mordet på en politimann. Adams hevdet hardnakket at han var uskyldig og Morris fant raskt at grunnlaget for dommen var heller tynt. Han begynte å gjøre intervjuer med de medvirkende i rettssaken. I filmen argumenterer han for at Adams er uskyldig, og at det var den da 16 år gamle David Harris som er morderen, men at Adams ble dømt fordi Harris ikke var gammel nok til å få straff, og retten måtte finne en skyldig som kunne få straffen. For statistikkens skyld. Ikke bare argumenterer filmen glimrende for dette, men Adams ble frikjent i kjølvannet av filmen. Mer vellykket kan det knapt bli. Og det er før man beveger seg inn i alle debattene rundt Morris’ rekonstruksjoner i filmen. De mest opprørte mente filmen knapt kunne kalle seg dokumentar, på grunn av rekonsktruksjonen av mordet og timene før, basert på vitneutsagnene. Men det er en annen historie, eller blogg. Rekonstruksjonene er uansett virkningsfulle og veldig gode. Her er en trailer, fra HBO video, den gjør ikke filmen særlig rett, men festlig tidsbilde.

En kuriositet innen intervjupsykologi fins forøvrig fra en bakomfilm med Morris. Morris hadde lenge lett etter Harris og fant han i fengsel, der han sonet straff for et senere lovbrudd. Han fikk tilgang til et intervju med, nervøs for å røpe hva Morris selv tenkte om hvem som var skyldig sa han det motsatte, at han mistenkte ikke Davis i det hele tatt, han så jo ikke ut som en morder. På den måten røpte han ganske kjapt at han absolutt hadde vært inne på tanken. Davis’ reaksjon var å avbryte intervjuet og si at Morris måtte passe seg. En mørk bil forfulgte Morris de neste kveldene.

Capturing the Friedmans (2003, Andrew Jarecki)
Capturing the Friedmans forteller om den tilsynelatende helt normale middelklasse familien på 5, the Friedmans. Den respektable fasaden slår sprekker da far Arnold Friedman blir tatt for å kjøpe og distribuere barneporno fra kjelleren hans. Etterforskningen av denne saken går ett skritt videre da myndighetene også stiller spørsmål om evt seksuelt misbruk av hans elever. På kveldstid har Arnold Friedman holdt datakurs i kjelleren hans. Basert på intervjuene blir Arnold også dømt for seksulet misbruk av mindreårige, og også sønnen Jesse, som av flere blir hevdet å være pådriveren, blir dømt. Familien bryter sammen under rettssaken. Hvorvidt Arnold og Jesse er skyldige er heftig debattert i familien, blandt myndighetene, media og intervjuobjektene. Regissør Andrew Jarecki stiller spørsmål ved myndighetens intervjuteknikk av barn, og grunnlaget Arnold og Jesse ble dømt på. Filmen er meget godt fortalt, og det utrolig rike arkivmaterialet med familiefilmer som Arnold har laget opp igjen gjør dette til en levende filmatisk opplevelse.

Dear Zachary: a letter to a son about his father (2008, Kurt Kuenne)
Dear Zachary begynner som en kompis sin gest til hans myrdede venns sønn, Zachary. Han vil fortelle sønnen som aldri fikk møtt hans far om hvilken fantastisk mann han var. Faren ble drept av kjærsten etter å ha slått opp med henne. Kjærsten hadde akkurat blitt gravid med deres barn. Før de amerikanske myndighetene rekker å arrestere kjærsten rømmte hun til Canada. Her sitter hun kun kort tid i fengsel før hun løslates. Zacharys besteforeldre er fortvilet over at deres eneste barnebarn skal vokse opp alene i Canada sammen med deres sønns morder, de selger alt og flytter til den lille byen i Canada for å overvære rettssakene og kreve foreldrerett til barnebarnet. Mens de kjemper Zacharys og sønnens sak i Canada reiser filmskapern på roadtrip for å intervjue venner og familie om Zacharys far. Historien og fortellerstandpunktet er rørende, saken er hårreisende og det som skjer til slutt er opprivende. En film om mennesker du ikke kommer til å glemme lett!

The Imposter (2012, Bart Layton)
En nyere krimdokumentar er filmen The Imposter (2012) som har turnert festivalene i år. Filmen handler om franskmannen Frédéric Bourdin som overbeviser en sørgende Texas-familie om at han er deres i tre år savnete sønn. Fra Frédérics første forsøk å utgi seg for den 6 år yngre bortkomne sønnen og familiens omfavnelse av den brunøyede gutten med aksent og mørke skjeggvekster er dette en film som overrasker. Filmen fortelles av alle hovedkaraterene og benytter seg gjennomgående av omfattende dramatiserte sekvenser. De dramatiserte scenen er pene, velig pene, og det er fint å se mer enn anonymiserte rekonstruksjoner. Samtidig virker dramatisering distanserende for meg. Jeg engasjerer meg mindre i karakterene, det er en konstruert film mellom meg og de. Den er likevel absolutt verdt å se, den er nylig short listet til Oscar også, og slutten er umåtelig spennende!

Det er ellers et hav av, særlig amerikanske, krimdokumentarer og dykke ned i. På lista over de jeg fortsatt har til gode, som jeg er veldig spent på står særlig Paradise Lost (2006, John Stockwell) og Cocaine Cowboys (2006, Billy Corben).

Hvilke flere krimdokumentarer bør jeg se? Det er en overvekt av amerikanske filmer man finner tips om på nettet, de kan være ganske like, så hva med europeiske, russiske eller for den saks skyld japanske? Lover at researchen skal ende opp i noe konkret og filmaktig til slutt.

Karianne

 
 
Sarah Winge-Sørensen
Skolesekken og Kina!!!
 
 
koleraøgge_small.jpg
 

(post fra 09.11.12)

Det er lenge siden vi har blogget og vi beklager sterkt ovenfor de tre personene ved siden av venner og familie som faktisk følger med på det som knastes her. Den siste tiden har det selvsagt ikke skjedd lite på Indie Film. For å gripe rundt utdaterte klisjeer seiler vi fremdeles i medvind. Eller det vil si. I enkelte fora gjør vi det.

Livet er ikke like lett bestandig selv om vi her på kontoret velger å være naive nok til å tro det.

Pushwagner har blitt vist på flere festivaler. Blant annet Nordiske Film dager i Lübeck, CPH:DOX i København og Brisbane International Film Festival i Australia. Neste ut er Nordox i Kina. August B. Hanssen tar med seg både samboer og barn til landet langt langt langt borte. Det har vist seg noe komplisert siden kineserne gjerne vil vite hvor mange nesehår både han og resten av familien har før de vurderer og utstede et visum til noen av dem.

I tillegg har August gått gjennom det mest omfattende vaksineprogrammet siden han var baby. På bildet over slurper han i seg koleravaksinen. I følge ham selv smakte det mer eller mindre som avføring. Akkurat hva det smaker vet jeg ikke helt, men godt kan det ikke være.

August og Even skal forøvrig ut på en to ukers Pushwagnerturne med den Den Kulturelle Skolesekken. Første uken blir å ture Setesdalen på kryss og tvers. Vi forventer mye natur og rare mennesker. Jeg ønsker at vi kommer til å oppleve det som en av de bedre episodene av, Twin Peaks.

Forhåpentligvis møtes vi ikke av snodige typer med unnvikende blikk og store banjokunnskaper.

Gamle damer med vedkubber i armene som byr på kaffe og kaker er langt mer tiltalende.

Even

 
 
Sarah Winge-Sørensen
HEI. DET SUSER I SIVET…
 
 
p20120917-130355-642x481.jpg
 

(post fra 19.09.12)

Amandautdelingen er over og Pushwagner fikk prisen for beste spesialeffekter! Det var veldig hyggelig. Når det er sagt synes jeg utdelingen fortonet seg noe merkelig. Akkurat helt hvordan kabalen gikk opp? Det vet jeg ikke. Pushwagner var også nominert til årets kinofilm, men ikke nominert i kategorien beste dokumentar. Filmen som forøvrig vant den prisen var også lansert på kino. I ettertid har juryen for kortfilm og dokumentar i tillegg gått ut og fortalt at de ikke en gang så alle de nominerte filmene? Hva er egentlig Amanda da? Tja… Jeg husker best alle småvitsene om kvinners manglende rolle i Norsk film.

Vel… Det får være siden Amandadebatten er muggen og klar for søppelkassen uansett.

På Indie Film går ting i enda mer forrykende tempo enn før. Den siste tiden har det også blitt høstet sterk kritikk om man gjør noe annet enn å jobbe på kontoret.

Digresjonenes tid er forbi.

Jeg lurer på om jeg skal ta på meg dress, vannkjemme håret og dusje kjeften med “god ånde”-spray neste gang jeg skal dit. Helt sikkert. Streit…

Til tross for høy feber, kjipe bihuler, tørr hals, dundrende hodepine og middels arbeidsmoral har jeg deltatt på opptak en hel uke. Med god hjelp av Paracet brustabletter. Under opptak på Teaterkafeen puttet jeg et par tabletter i et glass med Pepsi. Det fikk fart i sakene for å si det slik. Brusen så ut som boblende syre fra en gammel science fiction film. Til stor glede for meg selv og sikkert litt for de andre rundt bordet. En digresjon som faktisk fikk litt plass blant Indiefolket.

Club7 er i full produksjon og vi skal snakke med nærmere 30 personer før vi planlegger å stoppe. Trolig blir det enda flere siden nye navn dukker opp nesten hver gang vi gjør et nytt intervju. Hvis det ikke fantes noen budsjettgrenser kunne prosjektet fort blitt en evighetsmaskin.

I all sin enkelhet stiller vi de samme ti spørsmålene til alle objektene. Grunnen til dette er at vi da kan veve stemmer i hverandre slik at en karakter starter et resonnement en annen tar over. Oppfatningen av stedet og hva som skjedde der er veldig forskjellig fra person til person. Uten å røpe for mye skal filmen bli en form for «kollektivt minne».

Opptakene i seg selv går veldig greit. Dette er uten tvil den minst farlige filmen jeg har jobbet med. Med tanke på opptakprosessen. Vel og merke. Etterarbeidet kommer nok til å skape en del hodebry. Sikkert kvalme og diare også. Det er tross alt i klipperommet kjernen i prosjektet ligger.

Vi kan ikke lage en streit film om Club7. Det ville være direkte patetisk og ikke i tråd med det Club7 representerte da det eksisterte.

Planen er at vi setter sammen en såkalt “radio edit” som en komponist får leke med. Ved hjelp av den komponerer han/hun musikk hvor alt som blir sagt tidvis blir vokal eller vokaler i en komposisjon. En komposisjon som tar oss gjennom alle de musikalske stilarter som var innom Club7 fra 60tallet og frem til midten av 80tallet. Det var mer eller mindre alle.

Etter at musikken er klar begynner vi å legge på bilder som akkompagnerer den ferdige musikken, dialoger og monologer. Stilen skal være aggressiv og vi har kost oss mye med filmene til Arthur Lipsett. Han kan dere lære mer om på wikipedia og youtube. Det er ikke min jobb å pipe ut den kunnskapen her!

Dette er pretensiøse greier… Assosiativ emoklipping på et svært høyt nivå…

Jeg tipper det blir noen rifter i ambisjonene underveis. Forhåpentligvis ikke så mange at filmen endre opp som en kjedelig «snakkende hoder» affære. Da er det i så fall fristende å straffe seg selv med å spise en sokk full av majones. Så mye majones at det blir direkte kvalmende. Guffent.

Rett fra levra savner jeg å skyte film fra hoften slik som Alt om min far, Natural Born Star og Pushwagner. Den direkte metoden som er basert på ikke å ha spørsmål i det hele tatt, men snarere skape scener som ønskelig beveger seg rundt et gitt tema er utrolig givende og ikke minst tidvis et skikkelig kikk! Hver opptaksdag blir et eventyr siden utfallet, bra eller dårlig, er helt uvisst.

Club7 befinner seg på helt motsatt side av den skalaen. Alle intervjuene er stilisert. Kamera står på stativ. Vi bruker til og med lys, men ikke så mye. Slik sett er det ingen friksjon eller drama under opptak. Det må vi skape etterpå. Når det er sagt møter vi mange bra mennesker som alle utfyller historien til Club7 på en interessant måte.

Jeg gleder meg uansett stort til å bringe denne filmen inn i et mørkt klipperom med en lett nevrotisk klipper som mest av alt frykter regissører med dårlig ånde.

Slik sett kan den “god ånde”-sprayen være en god idé allikevel. Dress, vannkjemmet hår… Kanskje ikke.

Even

 
 
Sarah Winge-Sørensen
Høsten, Haugesund og Oulu
 
 
 

(post fra 08.08.12)

Leit å høre at vår kjære regissør Benestad (lyder navnet “Benis”) skal forlate oss til fordel for byråkratjobb på Filminstituttet fra neste år av. Men det skal jo bli litt deilig også når denne mannen tar konsulentjobb på NFI, å huske tilbake til de dager da han satt og skravla uavbrutt om alle de trashy action-, slasher- og Italienske westernfilmene sine (gjesp).

Vi må ty til andre boller (les: regissører) når vi nå skal utvikle selskapet videre fra begynnelsen av 2013. Bl.a. skal  August få bryne seg mer i egen majestet, noe han er meget moden for.
Men inntil videre; Even og August skal lage Nye Veier Filmen om Club 7, som definitivt skal bygge opp under selskapets ambisjon om å lage personlige og utfordrende filmer.

De skal begge også sitte øverst ved bordet sammen med ego når vi i slutten av september skal pitche Ida’s DagbokNordisk Forum i Finland.
Prosjektet til Steffan, Natta Pappa Henta Oss er også kommet med på pitching, så det er utrolig fett. I tillegg vil vi under Nordisk Forum invitere til en hemmelig, privat pitch sammen med kollegene i Atmo og Magic Hour Films på et prosjekt som blir så sjokkartet som tenkes kan. I dette prosjektet trer det muligens snart inn en ny og meget begavet regissør i Even sine sko som i samarbeid med August skal få noen ordentlig bra utfordringer i årene fremover…
Dagene i Oulu blir altså heftige, men forhåpentlig givende.

Amanda! Yeah! Ganske så hyggelig å bli nominert i 4 kategorier med Pushwagner, inkl. Beste Film. Det skal visstnok ikke ha skjedd før at en dokumentar har blitt nominert i så mange kategorier, så det er deilig. Vi gleder oss til 17. august, da reiser vi alle mann til Haugesund.

Karianne har et veldig spennende prosjekt under utvikling, under kategorien sterk krimdokumentar. “Granatmannen” er arbeidstittel, og er kommet med i Twelve for the Future, workshopen i regi av EDN, som begynner i August.

Nytt av høsten er også at du kan bestille noen av de siste produktene våre her på hjemmesiden. Det er jo egentlig på tide.

Hilsen produsenten
(som fra nyåret av kan legge bort sitt dyre Bose Headset med støykansellerende egenskaper).

Forrrressten, en liten personlig kuriositet her:

 
 
Sarah Winge-Sørensen
Konsulent, Amanda og den slags
 
 
 

(post fra 06.08.12)

Etter at jeg gikk ut i ferie første juni har det skjedd utrolig mye. For fire år siden søkte jeg jobb som dokumentarfilmkonsulent hos NFI. Uten å lande stillingen. Selv om jeg kom til førstegangsintervju. Det skal sies at jeg den gang klippet håret, kjøpte nye klær og investerte i en bedre parfyme. Om det var skuespillet eller min manglende kompetanse som sendte meg ut på gaten er vanskelig å si. En ting er i uansett sikkert. Jeg landet jobben denne gangen, og det uten både fine klær eller dyr parfyme… Ærlig talt… Hva var det jeg tenkte for fire år siden?

Forøvrig var det veldig greit at jeg havnet utenfor murene for de siste årene har vært blant de mest kreative i mitt liv. Både Pushwagner og nettserien 300Sekunder har blitt realisert. Club7 er snart i full produksjon. Det blir den siste filmen jeg fullfører før jeg begynner å lese søknader fra landets dokumentarister. Dermed er det min tur til å bli elsket og hatet litt ettersom hvem jeg bevilger eller ikke bevilger støtte til. Jeg gleder meg:).

En annen ting som har skjedd den siste tiden er at Pushwagner har fått hele fire Amanda nominasjoner. En av dem for årets beste film. Selv om jeg i tiden da dette ble offentliggjort befant meg på en hytte langt borte fra Internet og mobiltelefondekning fikk jeg med meg at det vanket en del sure miner om akkurat denne kategorien. Både Hodejegerne og Oslo 31 August ble nemlig ikke nominert til den gjeveste prisen.

Personlig synes jeg det er noe underlig at Joakim Triers film ikke kan bli årets kinofilm. For ikke bare burde den vært nominert, men seieren skulle vært selvsagt. Innlysende faktisk…

Den er rett og slett svært god! Jeg kunne skrevet 15 sider om hvor bra den er!

Hodejegerne derimot forstår jeg ikke helt bråket rundt. Skal en film automatisk nomineres til årets film bare fordi den er sett av mange og er solgt til tusen land? Rett fra hjertet synes jeg den er like original som en skive kald Norwegia. Krimfilmer kommer fra alle kanter. Hodejegerne bringer ikke noe nytt til sjangeren. Selv om den helt klart er bedre enn absolutt alle Varg Veum filmene! Dessverre kan det neppe kalles en bragd.

En demper er uansett satt på hele hovedprisen etter bråket, de sure magene og de sleivete kommentarene. Det er synd siden en slik nominasjon skal assosieres med noe hyggelig.

Hva skal egentlig vinneren si nå???

Vel… Jeg er uansett kjempeglad for Pushwagners nominasjoner til både spesialeffekter, musikk og ikke minst klipp.

Even

 
 
Sarah Winge-Sørensen
CLUB 7 ESSE!
 
 
01-642x638.jpg
 

(post fra 11.05.12)

For noen uker siden fikk vi den gledelige meldingen om at vi har fått tilskudd til å utvikle en filmen Club 7 i NFIs talentprogram Nye Veier. Dette er gode nyheter både for oss og for alle dem som har savnet en film om Club 7; en film som skildrer både stedet og tiden som bidro til å forandre Norges kulturelle landskap.

Vi stusser over at ingen tidligere har kastet seg begjærlig over oppgaven, men føler oss samtidig privilegert over at når det først skal lages en film om Club 7- så er det vi som skal gjøre det. Verken Even eller jeg var noen gang på Club 7. Da Club 7 stengte dørene for aller siste gang i 1985 lekte vi intetanende cowboy og indianer i Grimstads trygge gater. I ettertid har vi begge alltid følt oss litt tatt ved nesen som ikke ble født på 1950-tallet slik at vi kunne oppleve 1960- og 70-tallets filmer, musikk og litteratur da varene var rykende ferske. Det er blitt hevdet fra mer enn ett hold at Club 7 var stedet som brakte 60-tallets motkulturelle tendenser til Norge. Nettopp derfor gleder vi oss stort til å få et visuelt utløp for vår retrofasinasjon samtidig som vi ønsker å undersøke Club 7 i lys av samtiden klubben utfoldet seg i.

 Regissørene anno 1985. August & Even nr. 1 og 2 fra høyre

Regissørene anno 1985. August & Even nr. 1 og 2 fra høyre

Mange vil nok mene mye om hva som er viktig å få med i en film om Club 7; om hvem som er viktige å snakke med og hvilke perioder som er sentrale. Samtidig deler både Even og jeg tanken om at å lage en streit film om Club 7 ville være å bomme på målskiva. Club 7 er blitt beskrevet som over 20 år med kontinuerlig improvisasjon og derfor ville en tradisjonell historisk dokumentar om stedet være en selvmotsigelse. At vi utvikler filmen i NFIs Nye Veier program gir oss gode muligheter til å eksperimentere med form og innhold. Som kjent er Nye Veier et talentprogram som skal stimulere til kunstnerisk fordypning, dristighet og utvikling. Som skapt for en film om Club 7.

Club 7 fortjener en eksperimentell film. Jeg skal ikke si for mye om hvordan vi ønsker å gå frem, men kan røpe at vi ønsker å lage en film med Club 7 i hovedrollen. En film som ved hjelp av vellet av arkiv og egne intervjuer har som sin ydmyke ambisjon å gjenskape følelsen av Club 7 samtidig som den sier noe om utviklingen av det norske samfunnet i perioden klubben eksisterte (1963-1985).
Til tross for, eller kanskje på grunn av, at vi aldri selv var på Club 7, er vi tiltrukket av tanken om å fremstille Club 7 som et kollektivt minne der intervjuobjekter, bilder, lyd, musikk, løgner, myter og sannheter flyter i hverandre i en musikalsk mosaikk.

Jeg legger ved tre lenker til filmer som ikke nødvendig er så veldig illustrerende i forhold til hva vi skal gjøre, men som har inspirert oss i idéutviklingen. Den første, Very Nice Very Nice, er laget av den kanadiske avantgardisten Arthur Lipsett og skriver seg fra tiden like før Club 7 ble startet. Filmen ble i sin tid Oscarnominert, og da Stanley Kubrick så den tok han kontakt med Lipsett for å høre om han kunne tenke seg å lage traileren til Dr. Strangelove. Lipsett sa nei. Traileren til Kubricks film røper uansett inspirasjonskilden. Og han er ikke den eneste som har latt seg inspirere. Det andre klippet er fra den svenske musikkdokumentaren Lucky People Center International regissert av Erik Pauser og Johan Söderberg. Det siste klippet representerer et dårlig kamuflert nikk til den legendariske klubben i den like legendariske norske filmen Himmel og Helvete fra 1969. I denne scenen er handlingen er lagt til Club 13…

August

 
 
Sarah Winge-Sørensen
300 sekunder og livet på web
 
 
300_stills_05-642x361.jpg
 

(post fra 13.04.12)

I disse dager vises Solveig Melkeraaens episode av 300 sekunder, Mitt Elektrosjokk, på LA Film, TV & Webisode festival. Tidligere har vi vist hele serien under Eurodok i Oslo og i slutten av måneden skal den vises under Den Norske Dokumentarilfmfestivalen i Volda. Det er veldig gøy at disse små filmene, som ble laget for den lille ruta på internett, lever et liv videre på lerretet, og et ganske pent et også, om man skal få si det selv.

Mitt-elektrosjokk-642x361.jpg

Da vi gikk løs på å lage 300 sekunder hadde vi mange diskusjoner om hva som skulle til for å lage god dokumentar for web. Hvordan fange, og ikke minst holde på interessen til et publikum som bare cm lenger oppe på skjermen har mail, facebook og twitter. 10 sekunder med noe litt kjedelig kan føre til at de klikker seg bort. Det er tvs zappe-problemstilling ganget med 100. Hvordan fengsle og likevel ikke bli tabloide? Noe av ønsket var jo å vise at kvalitetsdokuemntarer har en plass på nett, både for publikum og bransje. Nøkkelord ble å starte umiddelbart og fengslende, være en brannfakkel, og ikke å konkludere. Resultatene viste oss forsåvidt at umiddelbarheten vi jobbet med overhodet ikke trenger å være unikt for webdokumentarer. Sånn sett kunne 300 sekunder like godt vært kortfilmer ment for tv- og festivaler. Det spennende med nettet for 300 sekunder var nyhetsbilde vi kunne bygge rundt filmene med VG. Det at vi kunne sette dagsorden gjennom kvalitet i ulike formater, film og tekst. Og det at det definitivt er et stort og uutforsket rom for kvalitetsdokumentar på web. Særlig i Norge.

 

Bare i løpet av det siste året har det poppet opp mange flere blogger og diskusjoner på nett om webdokuemtarer, enn det vi fant da vi startet. The Creators Project er en av de spennende stedene å oppdage nye retninger webdokumentaren. Særlig liker jeg denne artikelen som ryddig deler webdokumentarer opp i tre grader av åpenhet ovenfor brukerne. Hvordan de innvolverer brukerne. For sånn jeg tenker er det særlig på to måter nett blir viktig for dokumentaren. Det er som en ny distribusjonsform for dokumentarer av den mer tradisjonelle typen og som en grenseprengende ny måte å tenke dokumentar på.

Det grenseprengende skjer i det man selv slipper kontrollen over innholdet og formen og resultatet totalt, og lar det være opp til brukere å skape dokumentaren. Det jeg tror blir det samme som NFI kaller transmedia, i motsetning til crossmedia. Problemet med disse to begrepene er at det ikke er åpenbart hva de betyr, dermed kalles nå alt som er/skal på nett og kombinerer lyd, tekst, bilder og publikums meninger og innspill transmedia. Transmedia er et intetsigende begrep. De ulike gradene av åpenhet i prosjektet, sånn som The Creators Project referer til, er tydeligere. Semi-lukket, semi-åpent eller fullstendig åpen. Så vidt jeg kan skjønne er ikke sistnevnte gjort enda, og det nærmeste man kommer er kanskje nyinnspillingen av Man With a Movie Camera, der man ser originalfilmen til venstre og nyinnspillingen, konstruert av klipp og scener filmet og lastet opp av brukere, til høyre. Spennende og morsomt prosjekt, men det kan se ut som om de ikke har engasjert nok til å gjøre filmen ferdig.

Uansett, om det er som en utvidet og fri distribusjonskanal eller som nye måter å oppleve og påvirke virkeligheten på, så er det ingen ting annet enn muligheter på web.

Karianne

 
 
Sarah Winge-Sørensen
Hot Docs og NY hjemmeside
 
 
HD_off_sel2-642x209.jpg
 

(post fra 21.03.12)

YESS. Det er fint å sette ord på en liten dose av de gode følelsene som kommer når man får beskjed om at Hot Docs vil vise Pushwagner !

At det blir denne festivalen som danner den internasjonale debuten for filmen er utrolig fett! At dette blir blant de første tingene vi kommuniserer på vår nye hjemmeside er også fett.

Filmen skal vises i HotDos program ”Nightvision”.

Om Nightvision: ”

“A strand highlighting future cult classics and the most diverse and creative approaches to filmmaking”.

Vi har jo lite imot at man kaller filmen en fremtidig klassiker, ei heller at den settes i en kategori med filmer som utmerker seg i sin sjanger.

STOLT er den enkleste definisjonen.

 
Carsten

 
 
Sarah Winge-Sørensen
HURRA! ENDELIG EN NY HJEMMESIDE!!!
 
 
 

(post fra 13.03.12)

Carsten Aanonsen har spurt meg ganske pent om jeg kan skrive en blogg eller et slags innlegg i forbindelse med lanseringen av Indie Films nye hjemmeside. Det er klart jeg kan. Jeg er nemlig overlykkelig over at den gamle nitriste grå og begredelige siden nå går rake veien til glemmeboken.

Selv om vi driver med dokumentarfilm er det ikke dermed sagt at vi er kjedelige mennesker.

Her om dagen kikket jeg tilbake i kalenderen for å se hva vi egentlig gjorde i 2011. Det var ikke småtterier. Faktisk var forrige år det mest aktive i hele mitt liv. Både jobbmessig og privat.

Pushwagner ble distribuert på kino og 300 sekunder ble vist som en serie på VGTV.

Midt i arbeidet med alle prosjektene landet det også en liten tass i magen på min samboer. Emrik Holme-Benestad som han heter ble født 30 september 2011. Det var bare noen uker etter premieren på Pushwagner, og bare kort tid før 300 Sekunder. Godt jobba spør du meg, men for all del. Det var min samboer som gjorde mesteparten av jobben der. Magen hennes bare vokste og vokste helt frem til morgenen den 29 September 2011 da hun kom ut fra badet og sa rimelig høyt DER GIKK VANNET.

Deretter var det halvannet døgn med rier og gud vet hva. For et opplegg…

Med andre ord har familielivet startet for min del. Intellektuelle vinkvelder og spontane byturer midt i uken har blitt til timer, dager, uker og måneder med melk, bleier og ikke minst merkelige prompe og rapelyder som knerten setter stor pris på.

Savner jeg vinen? Egentlig ikke… Det er ganske gøy å lage barnlige smatte, rape og prompelyder. Når det er sagt gleder jeg meg til sneipen lærer seg å snakke, gå og ikke minst ser jeg frem til han klarer å spise maten sin selv.

Det nye året er godt i gang. Emrik er over fem måneder og Indie Film flyter fremdeles.

Vi har allerede mottatt utvikling til to nye prosjekter. Det ene skal regisseres av Steffan Strandberg. Trolig blir det hans andre kinodokumentar. Den første var 7. Himmel (2003). Innholdet i den nye er sterkt. Arkivmaterialet er unikt, nært og svært personlig.

Filmen har arbeidstittel, Natta pappa henta oss. Du kan lese mer om den under “utvikling” på denne siden.

Det andre prosjektet er en forlenget versjon av mitt og Augusts bidrag til 300 sekunder, Idas dagbok. Materialet er så omfattende og komplekst at vi ikke føler den korte versjonen forteller historien med den dybden og formen den trenger. Ida Storm har filmet seg selv i over fem år og hun har ikke stoppet enda.

Både August og jeg ser frem til å sette i gang utviklingen av prosjektet i begynnelsen av april.

I tillegg til dette må det selvsagt nevnes at heller ikke August brukte nødvendig beskyttelse en natt for rundt ni måneder siden. Nå har han også sagt adjø til friheten og skaffet seg en liten jente som trolig vil gjøre hårene hans grå når hun kommer i tenårene. Noe Carsten kan bekrefte siden han har en datter i akkurat den alderen. Hun er 17 år, Heter Claudia og gir han hodebry. Ganske mye også.

Sist men ikke minst. Karianne har fått seg ny kjæreste!!! Han er nesten to meter høy! Karianne må stå på en stol når hun skal ta bilder av han. Hvis hun ikke gjør det blir bildene ekstremt undervinklet. Er det egentlig et problem?

Hadet…

Vennlig hilsen

Even G. Benestad

 

 
 
Sarah Winge-Sørensen
YOU KNOW YOU’VE TAKEN AN IMPACT COURSE AT BRITDOC WHEN …
 
 
mammaperm.jpg
 

… you become a cloth diaper activist in your maternity leave.

This fall, on september 5th to be exact, I stopped going to work every day and started to nurse and breast feed a tiny human being instead. Being Norwegian I get the opportunity to do this for approximately 7-9 months, without worrying about income.

It’s weird having your life change like that in just one day. Going from an active on-the-top-of-things person to being a food tray and sleeping station, stucked on the couch. And just to withdraw myself even a bit further away from society, I moved into the forrest, to a little village, 50km from the urban city life. I now had little else to do than look at my, of course, incredible cute baby, and try to control frustrating thoughts about everything I wanted to do, but can’t. I’ve had so many ideas for films, knitting projects, impact work, sewing projects, volunteer work, embroideries (I really don’t know how to embroider), reorganising Indie Film, saving the world – that I can’t count them any more. I never got the time to see any of them through, and they disappeared while I babbled with and sang for my baby.

And change diapers. And here starts my blog story; who knew diapers would end up solving all my leave problems! Through a mum colleague, I got introduced to the world of cloth diapers. There’s many environmental reasons to use reusable diapers, specially if you by them used. For once, one baby produce about one tonn of diaper waste through his or hers career as a diaper user. That’s pretty much. Reusable diapers save the planet for all that waste. But cloth diapers can seem complicated in the beginning. Do you’re baby prefer bambus, hemp, cotton or microfibre to absorb his or hers pee? Or perhaps an intricate combination? Is your baby a big peer or an explosive peer? Mostly night or all day long peer? Slowly, you start to pick up on it, though. And the more you learn, the more you get hooked. Soon you’re Facebook feed is 80% posts from the cloth diaper groups you follow. Every night you spend an hour checking in on the cloth diaper snapchat to peek into other cloth diaper baby’s stash. One day you have to go to the step to unfollow cloth diapers, so to try to stop thinking about them 24/7. And who knew, Donald Trump are about to become president in the United States…

Anyway, this is approximately what happened to me. But I didn’t stop thinking about them, despite the presidential shock. OK, the planet will be relieved of my tonn of diaper waste. But others should also get the opportunity to save the planet, if they’d like. One of the things that hold people back is that cloth diapers are expensive. Norway actually have very cheap one-time-use diapers, so reusable diapers seem like a big investment. Therefore 25% of all communes in Norway offer financial support to make it easier to try them. The small commune I recently moved to however, does not offer this. And 25%, come on, that’s really to few.

So I started my own little political campaign. Sending e-mails to local political parties I thought would support cloth diaper subsidies. Engaging my commune council and my sanitation company. I got interviewed by the local press showing off my diapers (I’m know recognised at the local grocery store as the one with the fancy diapers).

And wohoo, it worked! Cloth diapers got on the agenda. Strategising. How to keep the topic on the agenda? And why stop at my commune. The four other communes with the same sanitation company should also give subsidies. More research. More e-mails. And more success! Rumour now has it that all five communes will give about 100Euros in subsidies to babies using cloth diapers.

What a rush! I love democracy! How great to be able to have impact and influence on the society. That my voice and opinions actually matters. And that the people elected by the people to control our societies, actually take my suggestions seriously. Even though it’s quite the small accomplishment, and I haven’t really saved the world of plastic waste, I feel incredibly good. My campaign might not be qualify me for any Impact Award, but hey, what a nice practice for future impact films and campaigns. Now looking forward to the paternity leave, when I get to do some other work during the day, while the dad does the baby work at home.

– Karianne

 
Sarah Winge-Sørensen